«Vi er bare marionetter av dukkeføreren som er legemiddelindustrien» sier lege og spesialist i allmennmedisin Pål Branæs i episode 816 av Wolfgang Wee Uncut.

Han mener helsevesenet er for konsensusdrevet, og at mange leger mangler en elementær forståelse av effekten til medisinene de skriver ut. Branæs hevder enkle statistiske metoder brukes som til å blåse opp tall om medisinenes virkning, og bruker statiner, altså kolesterolsenkende medisin, som eksempel.

«Legen tenker at 30, 40, 50 av de 100 han eller hun gir statiner til unngår å få hjerteinfarkt eller dør», men dette er basert på en misforståelse av absolutt versus relativ risiko. Branæs forklarer så at vi må se reduksjonen i forhold til gruppa som ikke behandles.

Hvis 4 prosent får sykdommen når de ikke blir behandlet med statiner og 3 får sykdommen når de blir behandlet, er den reelle forskjellen på «1 absolutt prosent», hevder Branæs. Ser vi derimot på den relative forskjellen, blir narrativet raskt mer appellerende. Relativt til 4 utgjør tallet 3 en reduksjon på 25 prosent, og det er «disse tallene vi blir presentert», forklarer Branæs før han fortsetter: «Hele helsevesenet svelger det rått – helsepersonell vet ingenting om disse tallene her.»

Han forteller at mange leger derfor blir «forferdet» når pasienter ikke ønsker å stå på kolesterolmedisinene nettopp fordi man tror at effekten er så stor. I Norge går for øvrig over 600 000 mennesker på statiner jevnlig, og halvparten av alle over 70 år går på det fast. Dette tilsvarer en økning på rundt 90 prosent de siste tyve årene.

Men statiner har beviselig dårlig effekt i studier, konstaterer Branæs: «Effekten er liten.» Han problematiserer at helsevesenet har et så ukritisk forhold til tallene, og mener at vi er nødt til å snakke mer om at medisinen rett og slett er for dårlig. Han bestrider altså ikke at statiner har effekt – det har de – men mener det er underkommunisert hvor svak effekten faktisk er

Dette kan åpenbart være hardt å ta innover seg for fagfolk som skriver ut nettopp disse medisinene. «Når helsepersonell bli klar over at de redder en prosent, to prosent av de de gir medisinen til, er det plutselig vanskelig å utøve yrket», sier Branæs. Han peker på at det både er psykologiske og strukturelle mekanismer i spill: Helsesektoren preges av konsensusmentalitet og vaner, som gjør det lett å følge et handlingsmlnster bare fordi «alle andre» gjør det: «Vi mister litt begrepet om hva vi holder på med», sier han.

Wee spør om leger skriver ut medisiner de selv ikke ville skrevet ut til nær familie eller brukt selv, noe Branæs bekrefter at er tilfelle og et tema som ofte diskuteres blant kollegaer. Han sammenligner legeyrket med en hvilken som helst annen jobb der man trer inn i en rolle. På samme måte som det finnes naskende eller råkjørende politibetjenter, vil man kunne finne en tilsvarende dobbeltmoral blant fagfolk i helsesektoren, skal vi tro Branæs – uten at dette betyr at den enkelte lege har dårlige hensikter som sådan.

«Jeg tror rett og slett ikke vi tenker over det.» Han omtaler legestanden som en type mennesker som tidlig lærer at de ikke skal skille seg ut, som kikker tillitsfullt ned i bøkene, jager karakterer, ønsker å være best og som gjerne sliter med å ta imot kritikk. Man er vant til å være den mest kompetente i rommet, noe Branæs mener at bidrar til en kultur hvor det er «vanskelig å innse at man har gjort feil» (selv om det ikke er bevisst), eller at man trenger å tenke annerledes – for eksempel når man lar legemiddelindustriens kommunikasjon og statistiske triksing med effekten av statiner legge premissene for behandlingen.

«Dette er en systemsvikt», konkluderer han.