Stimming? Body-doubling? Eksekutiv dysfunksjon? Overstimulert? Maskering? Info-dumping? Dopamin-junking? Klarer-ikke-sitte-i-ro-eller-fullføre-relativt-enkle-oppgaver? Aduvanz-maxxing? Brainrot?
«Jeg tror flere og flere får ADHD-diagnosen på feil grunnlag», sier lege Mozzie Marvati i episode 828 i Wolfgang Wee Uncut.
ADHD er en forkortelse for attention deficit hyperactivity disorder, og karakteriseres av hyperaktivitet, konsentrasjonsvansker og impulsivitet.
De siste ti årene har ADHD-diagnoser hatt en markant økning i mange land, og Norge er intet unntak. Ifølge Store Norske Leksikon anslås det at ca. 8 prosent av den globale befolkningen har ADHD. Det gjelder rundt 10 prosent av guttene og 5 prosent av jentene. Samtidig ser man at kjønnsforskjellene er i ferd med å jevne seg ut, da flere jenter enn gutter nå får diagnosen. Man tror dette har sammenheng med at gutter som regel viser tydeligere tegn på hyperaktivitet, mens jentene strever mer med oppmerksomhetssvikt som går under radaren.
Det foreligger imidlertid ingen faglig enighet om hva den generelle økningen på verdensbasis egentlig skyldes. Noen mener det har sammenheng med at vi har et bedre apparat som gjør at flere tilfeller blir diagnostisert, mens andre peker på miljømessige endringer.
Wee spør om ADHD er en «moderne diagnose på mennesker som ikke passer inn i et moderne system», og lurer på om det har fått status som en sekkebetegnelse for adferd vi mener er unormal eller lite hensiktsmessig med tanke på skolehverdagen eller jobbhverdagen: «Gjør vi det til et problem at en gutt ikke kan sitte stille?». Wee påpeker at det kaskje bare er sånn mange av oss «er».
Marvati understreker at ADHD er en reell tilstand som kan føre til funksjonsbegrensning for mange. Han hevder imidlertid at det moderne miljøet vi lever i sannsynligvis er en vesentlig faktor i diagnostiseringstrenden vi ser over hele verden, og viser blant annet til følgende funn: «De som er født i desember har lettere for å få diagnosen enn de som er født i januar.»
«Er det fordi de ikke passer inn? Fordi de er mindre modne?», spør han videre: «Jeg tror at dagens samfunn ikke er tilpasset hvordan vi mennesker er ment til å leve.»
Marvati hevder at pandemiårene kan ha bidratt til en kollektiv følelse av avmakt. Vanlige folk fikk kjenne på «hvordan det er å leve som en rikmann», fortsetter han. De fikk sitte på hjemmekontor med fleksitid og historisk lave renter, og så kom smellen: vi måtte tilbake i hamsterhjulet og en forverret økonomisk situasjon preget av stadige rentehevinger og prisvekst. Marvati mener det har bredd om seg en «følelse av at noe er gærent».
Hvorfor har vi egentlig ikke mer fleksibilitet, hvorfor har vi så lange arbeidsdager, hvorfor skal brorparten av oss trykkes inn i den samme støpeformen? Psykolog Lars Dehli sa nylig at 9-16 er «helt meningsløst». Det er det sannsynligvis flere som føler på.
Mange står i en situasjon hvor de i realiteten har «10-timersdager med reisevei og forberedelse», og få muligheter til fleksibilitet ifølge Marvati.
Selv mener han at fleksitid, deltidsstillinger og kortere arbeidsdager burde vært mye mer utbredt. Kanskje det også ville vært et folkehelsetiltak? Ifølge Marvati er det verdt å se på hvordan «livet ditt er strukturert», spesielt hvis du sliter med ADHD-lignende symptomer, stress og utbrenthet.
Han understreker at de som sliter må hjelpes, og at han tror mange «kvier seg for å ta kontakt». Marvati peker imidlertid også på at det kan gjemme seg mange andre elementer bak manglende evne til å fokusere, dårlig impulskontroll og lignende. Et krevende arbeidsmiljø, vanskelige relasjoner i familien, barndomstraumer, økonomiske utfordringer, dårlig søvn, for lite fritid og feil kosthold – det er mye som kan få oss i underskudd, og som vil kunne manifestere seg som dårlig funksjonsevne helt generelt.
Han mener dette er grunnen til at mange nå får ADHD-diagnosen på feil grunnlag. Bildet er «komplekst».
Marvati mistenker for øvrig at han er en god kandidat for diagnosen selv, og forteller om en gang han gikk fullstendig på felgen. Han var i arbeid, skrev bok, drev på med sitt tredje masterstudium og bygget opp en stor følgerskare på sosiale medier i samtidig. Hyperfokus på prestasjon og resultat endte i at han ofte ikke sov mer enn 3 timer per natt: «Jeg hadde det ikke bra med meg selv – du har tusen traumer og tusen ting på en gang.»
Uavhengig av en eventuell diagnose var det helt åpenbart at selve livssituasjonen ikke var bærekraftig: «Hva faen er det jeg driver med?»
Situasjonen krevde andre prioriteringer. Marvati ringte BI og droppet ut, roet ned tilstedeværelsen på sosiale medier og begynte å fokusere på egen psykisk helse for å komme seg på beina igjen.
«Hvordan er det jeg lever? Passer dette meg?».
Han stusser på at det stilles så høye krav til barn og unge i dag, og forteller at han ofte ser unge voksne som «har alt, men fortsatt havner utenfor». De er kompetente, har mastergrad, er smarte og hardtarbeidende, men de får hverken drømmejobben eller kommer inn på boligmarkedet.
«Stress, stress, stress – hele tiden.»
Presset og jaget starter allerede fra barnsben av. Marvati mener vi må se grundig på systemene vi dyttes gjennom: «Hvorfor ikke tilpasse skolen? Vi sykeliggjør unge gutter fordi vi har laget et system som overhodet ikke er tilpasset dem. Leken og spontaniteten forsvinner i planlegging», sier han, og bedyrer at barna i større grad «må få lov til å være seg selv».
«Skal vi sette alle inn i samme løp?», spør han. Det gjelder både barn og voksne: «Jeg tror det skal være rom i et samfunn for å ha mer aksept for folk – har du ADHD og uoppmerksomhet, finn noe som funker for deg.»