I episode 816 av Wolfgang Wee Uncut spør Wee lege og spesialist i allmennmedisin Pål Branæs om hvilke temaer man fortsatt ikke tør å diskutere ordentlig. Han mener det er visse typer emner man «ikke skal stille spørsmål ved», og bruker en tidligere episode (#634) med treningsfysiolog Anders Haakenstad der de snakket om kreft som eksempel.
Haakenstad hadde drøftet de problematiske sidene ved kreft-screening, kreft som en metabolsk sykdom ( med henblikk på Warburgeffekten), cellegift og kreftforskning i den over fire og en halv time lange episoden.
Enkelte av utsagnene hans, kanskje spesielt om cellegift, skapte furore i offentligheten, og Haakenstad fikk raskt Kreftforeningen på nakken i media. Haakenstad hadde nemlig uttalt at han aldri ville tatt imot en slik behandling selv, og hevdet at cellegift ikke gir noen «effekt på overlevelsen» samtidig som det er sagt å være «en av de aller mest problematiske tingene å gi». På bakgrunn av dette ble han sammen med Wee fremstilt som farlig i flere aviser, for eksempel i Nettavisen og Aftenposten.
Haakenstad presenterte ståstedet sitt med forbehold om at cellegift viser seg å fungere spesielt godt i noen tilfeller, eksempelvis mot akutt lymfatisk leukemi (barneleukemi) og testikkelkreft. Han forankret påstandene med tallmateriale fra 140 forskningsartikler – og understreket at valg om behandling alltid må være opp til pasienten, og at de derfor har rett til å være så godt informert om oppsider og nedsider som overhodet mulig.
Etter noen runder med debatt i mediene bestemte Kreftforeningen, ved representant Sigrid Bratlie, å møte Haakenstad til debatt hos WWU (#651).
Ifølge Pål Branæs kom ikke foreningen spesielt godt ut av dette. «Man rødmer jo når man sitter og hører på det, for du forstår at hun forstår at hun møter uforberedt», sier han og fortsetter: «Så går resten av samtalen på å redde ansikt.» Branæs omtaler det hele som «flaut».
«Kreftdebatten er vanskelig», konstaterer han. Det er et krevende tema, og Kreftforeningen er langt fra de eneste som kan være uforberedt i møte med spørsmål om effekt, gevinst og risiko. Han mener den pinlige seansen mellom Kreftforeningen og Haakenstad er sammenlignbar med hvordan mange pasienter møtes av helsevesenet: «Folk blir bare puttet på det de skal ta, og det er aldri noen diskusjon om hva de vinner ved å legge til cellegift», selv om det kanskje er «7-8 prosent» – men overhodet ingen garantier.
Branæs forklarer derfor at han alltid forbereder de kreftsyke pasientene sine grundig før et møte med onkologen, slik at de kan stille informerte spørsmål om akkurat sin situasjon. Da hender det at pasientene «møter den samme kleine situasjonen blant personalet som ikke aner hva de snakker om».
For Branæs, i likhet med Haakenstad, står pasientens rett og evne til å ta informerte valg i sentrum av debatten. «Mange pasienter vet hvor dårlig man blir av cellegiftbehandlingen, så her må hver og en få lov til å ta den beslutningen selv», sier han.
Videre er kreftpasienter en svært heterogen gruppe med ulike forutsetninger for hvordan de reagerer på behandling, selv om dette ikke nødvendigvis fremkommer i studiene som legges til grunn for behandlingen – hvor gamle og særdeles utsatte pasienter eksempelvis kan bli lumpet sammen med de unge og relativt friske. Da vil de kanskje «vurderes på samme måte i forhold til hvem som skal ha cellegift», sier Branæs.
Han påpeker at disse forutsetningene burde telle mye i vurderingen av behandling med cellegift all den tid man risikerer at cellegiften vil kunne «ødelegge store deler av livet sitt i etterkant». Pasientene er altså nødt til å kjenne risikoen og den mulige gevinsten ved hva de takker ja til, istedenfor å motta behandlingen ukritisk som ren prosedyre.
«Hvis de vil dra med seg de 8 prosentene, skjønner jeg det veldig godt – hvis de har lyst til å ta sjansen [uten cellegift red.anm.], så skjønner jeg det også veldig godt». Om det å avstå oppfattes som en «sjanse» må den «enkelte ta stilling til», konkluderer han.
For ordens skyld: undertegnede redaktør har tidligere skrevet kritisk om Kreftforeningens kommunikasjon i kulturavisen Subjekt.