«Jeg syns små guttebabyer skal få lov til bestemme over forhuden sin selv – det er en kontroversiell mening, tydeligvis», sier Wolfgang Wee til Espen Teigen i episode 829 av Wolfgang Wee Uncut.
«I det minste må det være sånn at guttebarn ikke blir omskåret ved at staten både betaler og gjennomfører inngrepet», svarer Teigen. Han viser til at Lov om rituell omskjæring av gutter ble vedtatt av Stortinget i 2014. Da påla staten helsevesenet å tilby rituell omskjæring av guttebarn fra og med 2015. Rasjonalet bak vedtaket var blant annet å redusere den helsemessige risikoen til barn som uansett ville blitt omskåret. Omskjæring av jenter er derimot strengt forbudt med en strafferamme på mellom 10 og 15 år – også hvis inngrepet utføres i utlandet.
Både Wee og Teigen er enige om at rituell omskjæring må karakteriseres som et overgrep mot barnet. Det er helt «åpenbart», konstaterer Wee: «Det er et religiøst rituale som – i et sekulært land – per definisjon er et overgrep». Han forteller at han tok opp problemstillingen i en tidligere episode med fastlege Mozzie Marvati, som selv fortalte at han var omskåret. Marvati så imidlertid ingen problemer med denne praksisen, og mente at inngrepet til og med kunne by på enkelte fordeler.
Wee biter seg merke i at «alle som er omskåret er veldig pro-omskjæring selv». Samtidig hevder han at de fleste som har forhuden sin intakt derimot mener at det er det beste, hvilket fører til en polarisert diskusjon. Selv er han klar på sin prinsipielle motstand mot inngrepet, og setter absurditeten på spissen:
«Å ta sigarettkutteren og snippe av forhuden til en liten nyfødt gutt ...»
«Det er ingen god grunn til å gjøre det – hverken for kristne eller sekulære jøder», svarer Teigen, som understreker at han selv er takknemlig for at han får ha sin «fulle kropp intakt».
I vesten har barn egne rettigheter til kroppslig autonomi, sier han.
Samtidig tilbyr Norge altså at helsevesenet påfører barnet et irreversibelt kirurgisk inngrep på bakgrunn av foreldrenes religionsfrihet. Religionsfriheten står sånn sett i en skvis med grunnloven (paragraf 104, tredje ledd) som fastslår at «Barn har rett til vern om sin personlige integritet» – herunder fysisk og psykisk vold, overgrep og uforholdsmessige inngrep i privatlivet.
Både Teigen og Wee er krystallklare på at irreversible inngrep på barn burde forbys. Teigen forteller at svært mange omskjæringer skjer «hjemme» eller i utlandet, og at det derfor er få saker. Sannsynligvis er det også store store mørketall.
Wee mener på sin side straffen for rituell omskjæring av guttebarn burde være så høy at den virker avskrekkende.
«Noen ting som er moralsk riktig og noe er moralsk galt», fortsetter Teigen. Han sier at problematikken ikke bare gjelder omskjæring all den tid norske sykehus også tilbyr annen form for irreversibel behandling til sårbare grupper.
Samtalen penser over til kjønnskorrigerende behandling – etterspørselen etter utredning og behandling, som kan både inneholde kjemiske og kirurgiske inngrep av ulik grad, har hatt en markant vekst i løpet av de siste ti årene – i Norge og i vesten generelt, og spesielt blant unge jenter. Aldersgrensen for hormonbehandling er i enkelte tilfeller satt til 16 år, mens grensen for kirurgiske inngrep for øvrig er 18 år.
Wee uttrykker forbauselse over at denne type inngrep ikke oppfattes som åpenbart i strid med do no harm-prinsippet. «Starten burde alltid være do no harm», konkluderer Teigen.