I episode 811 av Wolfgang Wee Uncut inviteres Caspar Seip, terapeut og grunnlegger av Uroskolen, til å snakke om de syv dødssynder i et moderne perspektiv. Listen med synder ble opprinnelig lansert av Pave Gregor den store i 590, og består av hovmod, grådighet, utukt, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap.

I første episode av serien drøfter de hovmod, som historisk har vært ansett som den aller verste synden, og selve roten til alle de andre. Hovmod er nemlig det motsatte av ydmykhet. Overdreven stolthet, arroganse og en tilbøyelighet til å se ned på andre kan i verste fall gå så langt at man ikke bare setter seg selv over sine medmennesker, men også over Gud.

Fra det teologiske premisset penser samtalen etter hvert inn på samtidens åndsliv, på ubehag og uro, og hvordan psykiatri, patologisering og medisinering kan forstås som symptomer på en dypere eksistensiell angst i vår tid.

Wee bruker psykiatri som et eksempel på en hovmodig institusjon som «opererer på et nivå hvor menigmann ikke har adgang, eller noe de skulle ha sagt». Han kritiserer fagfeltets manglende robusthet i kontrast til «hardere» vitenskap, og peker på hvordan vitenskapelige trender har en tendens til å endre seg drastisk.
Wee stiller også spørsmålstegn ved feltets tungvekterstatus i rettssystemet, all den tid ulike fagfolk regelmessig kommer til helt motstridende konklusjoner i spørsmål om psykisk tilregnelighet: «Det finnes ingen endelige, reelle svar», hevder han.

Seip sier seg enig i at psykiatrien har fått en «veldig stor rolle» i samfunnet, og er spesielt opptatt av diagnostisering og medisinering av barn og ungdom. Ifølge ham har vi mennesker en sterk trang til patologisering, altså å sykeliggjøre helt normale følelser og reaksjoner på tingenes tilstand. Dette kan føre til at man stenger ute sitt eget ubehag, for eksempel via undertrykking og medisinering, istedenfor å føle dette ubehaget i kroppen.

Mye av ubehaget kommer imidlertid også som resultat av andres annerledeshet.
Ifølge Seip er dette spesielt synlig i skolen, hvor urolige barn fort kan bli problemer og uroen deres et symptom på sykdom – uten at det, slik Seip ser det, foreligger noe «objektivt funn» om at uro faktisk er sykt. Han hevder at det er naturlig å føle ubehag når vi har urolige barn eller mennesker rundt oss, og at vi som samfunn gjør et «valg» om å behandle vekk tilfellene som spriker for mye. Det kan være av omsorg, av hensyn til allmuens trygghet, men også fordi det rett og slett kan føles beleilig.

«Det er en stor mekanisme» i kulturen vår, mener Seip.

Han bruker sin egen fartstid i psykiatrien som eksempel: «Mange av de som var der var lobotomert kirurgisk, og mange var lobotomert kjemisk. Det var smertefullt å se. Det var smertefullt å delta i det – som en som skulle forsvare et sånt system.»
Han forklarer at han var ung og til dels naiv, «men når jeg ser tilbake på det så skjemmes jeg over å ha deltatt i det». Seip påpeker også hvordan det å jobbe i psykiatri kan føles godt fordi «man har de unormale foran seg hele tiden». Det kan oppstå en form for implisitt selvopphøyelse i dette, hvor pasientenes dysfunksjon ironisk nok bidrar til å distrahere pleieren fra sin egen eksistensielle uro.

«De unormale fins ikke uten de normale», fortsetter han.

Seip er imidlertid klar på at «samfunnet må ta vare på seg selv», men understreker at det nettopp er menneskene som utgjør samfunnet. Måten vi forholder oss til hverandre på, og hvilke konvensjoner og kontrollmekanismer vi anvender i møte med hverandres uro, er derfor ikke trivielt.

Å sementere et «samfunn som består av institusjoner som igjen skal opprettholde samfunnet» fører ikke nødvendigvis til personlig utvikling, selv om kontrollmekanismen er effektiv, forklarer Seip. Selv ønsker han mer fokus på å «utvikle mennesker og gi dem flere ressurser» på andre måter.

Hvilke evner og ressurser enkeltmennesket har til å takle seg selv, andre og livet, betyr mye for hvordan samfunnet vårt blir. For det er heller ingen garanti for at ting må bli bedre: «Jo dummere menneskene blir, jo dummere blir samfunnet», sier Seip. Å ha et aktivt forhold til sin egen uro, og å komme i kontakt med egne følelser, gode som dårlige, gjør ifølge ham mennesket «større».

Hva gjør det derimot med oss når vi stenger dem ute?

«Det å stenge ute vonde følelser har dramatiske negative konsekvenser for menneskene, og deres vandring og handling på jorden», hevder han. Å føle vonde følelser er tvert om en «forutsetning for et godt samfunn. Dette er en viljeshandling. Et arbeid», fortsetter Seip.

Wee spør om det må forstås som et ensomt og individuelt arbeid, men Seip er uenig. Han mener uro burde ha mye større plass i fellesskapets bevissthet, i institusjonene våre, og at det å kjenne på det som er vondt er noe vi burde være sammen om.

«Vi trenger ikke nødvendigvis å snakke så mye om følelsene, men vi må føle dem», sier Seip. Han viser til at man i pedagogikken ofte prøver å unngå vonde følelser hos elevene, i akademia er det på sin side en dyd at følelsene legges helt til side i forskningen mens man i psykiatrien forsøker å dempe dem «til et akseptabelt nivå» – til en slags konsensus, og at vi derfor har gode grunner til å ta mange av «sannhetene våre» opp til vurdering.

Seip hevder at vi er engstelige for at det skal bli for mange vonde følelser, og at «psykiatrien er dannet av menneskesinnets frykt for livet, og for de følelsene som livet utløser i oss». I kjernen av dette ligger det også et potensial for hovmod: å heve seg over følelsene, samt muligheten til å arbeide med seg og sitt – og med det også heve seg over alle andre ved å gjøre samfunnet til et dårligere sted i samme slengen.

Seip velger derfor, i likhet med Pave Gregor, å gi hovmod terningkast 6 som dødssynd. «Den virker godt mot indre smerte», og fjerner oss fra innsikter vi er avhengige av for å bedre liv.