«Kan vi med sikkerhet si at det å vaksinere hele befolkningen var grunnleggende feil?», spør Wolfgang Wee vaksine- og virusforsker Birger Sørensen i episode 804 av Wolfgang Wee Uncut.

«Ja.»

Sørensen svarer uten å nøle.

Han peker på at ACE2-reseptoren i lungene, som henger sammen med risiko for alvorlig sykdom fra koronaviruset, først og fremst finnes i den aller yngste og eldste kohorten – spedbarn og de eldre. Han forklarer videre at ACE2 blir et problem når den sitter i lungene og ekspanderes ved autoimmun sykdom: «Det er da man får lungebetennelse», sier Sørensen.

Samtidig understreker han at denne reseptoren er «borte helt frem til du kommer i en alder hvor du får autoimmune sykdommer» eller komorbiditeter som fedme og diabetes.

«Ungdom og voksne opp til 40-50 år som ikke har noen form for sykdom har ikke noe ACE2-reseptor. De får influensa, og fikk ingenting annet.»

Majoriteten av befolkningen hadde altså neglisjerbar risiko for et livstruende sykdomsforløp, skal vi tro Sørensen. Han forklarer at vi i Februar og Mars 2020 opererte ut i fra et scenario hvor virusets dødelighet lå på mellom 1 og 2 prosent. Estimatene var imidlertid basert på kinesiske data, og man hadde ikke oversikt over hvor mange som var smittet.

Da man etter hvert begynte å få reelle smittetall, endret dette scenarioet seg drastisk. Sørensen snakker om en dødelighet på godt under 1 prosent: «0.1 prosent – i den gaten». På høsten 2021 «hadde man et godt bilde» av situasjonen. Vi visste at folk som ellers var friske ikke ble alvorlig syke. De fikk i stor grad influensalignende symptomer uten dramatiske sykdomsforløp, hevder han.

Samtidig var de politiske signalene og den offentlige debatten om både virus og pandemihåndtering preget av akutt dramatikk. Man stengte ned samfunnet og rullet ut et nasjonalt vaksinasjonsprogram som ble ledsaget av et enormt sosialt press fra myndighetene, mediene og innad i befolkningen.

Alle skulle bidra til «dugnaden».

Wee beskriver hvordan han av familie og venner ble bedt «innstendig» om å ta vaksinen, men at han samtidig registrerte hvordan majoriteten av hans nærmeste venner «tok vaksinen av andre årsaker enn frykten for at de skulle dø eller få alvorlige komplikasjoner».

Sørensen stemmer i: «De ble truet med å miste jobben», «det var et massivt trykk.»

Ifølge Wee var det en «opplest og vedtatt sannhet hos pressen og i uttalelser fra myndighetene» at vaksinerte ikke smittet videre. Dette dannet grunnlaget for en idé om de uvaksinerte som egoistiske, og legitimerte langt på vei vaksinepresset som gjorde seg gjeldende innenfor ulike sektorer – spesielt for arbeidere i førstelinjen.

I tillegg til at folk i praksis kunne miste jobbene og få reiseforbud som uvaksinert, hører det også med til historien at det ble drøftet innenlands vaksinasjonspass for å gå på pub, konserter og andre arrangementer.

De uvaksinerte ble raskt gjort til syndebukker, og fikk ikke bare skylden for smittespredning, men etter hvert også for selve nedstengningen av samfunnet. Sørensen reagerer på narrativet som etablerte seg: «Alle måtte vaksineres, og hvis du ikke vaksinerte deg var du usosial – det er feil. De representerte ikke en risiko.»

Wee spør så om fagmiljøet og myndighetene i Norge visste hvor lite dødelig covid-19 var for majoriteten av befolkningen, og fortsetter: «Hvis FHI og beslutningstakerne visste hvor lite farlig det var og samtidig implementerte fullvaksineringspakke for hele befolkningen, så må vel det være en av de verste politiske beslutningene gjort siden andre verdenskrig?»

«Jeg mener de visste», svarer Sørensen kontant.

«Det var faglig grunnlag til å si 'vi har grupper som er risikoutsatt. Der må vi anbefale'». «De som ikke er utsatte, og som vi vet ikke dør, får influensa.» Han understreker at man hadde «faglige data som sa at det var forskjell på reseptortilgjengelighet i lungene» som igjen hang sammen med komorbiditet.

Wee lurer på om det ikke er et åpenbart brudd på do no harm-prinsippet å få folk som «ikke trenger det til å ta en vaksinen».

«Vi har ikke benyttet den muligheten vi hadde til å bruke fagressurser i dette landet», svarer Sørensen, og viser til at man lett glemmer å tenke seg om i stressede situasjoner: «Endimensjonal tenkning gjennom en institusjon hvor sjefen bestemmer hva du skal mene er farlig.»

Hadde vi hatt mer faglig bredde og involvert kunnskapsrike folk som kunne snakke uten å risikere jobben sin, hadde vi ifølge Sørensen fått «en helt annen vurdering» av situasjonen i Norge.

«Her er det noe å lære», avslutter han.