Skal vi tro samfunnsviter Asle Toje har vi «fucket generasjon Z».

I episode 790 av Wolfgang Wee Uncut tegner han et dystert bilde av ungdommens kår, Vestens fremtid og babyboomer-generasjonens mangel på ansvar.

Økonomien halter og kulturen rakner i sømmene mens fødselsratene daler. Politikerne, som Toje for øvrig betegner som en egen kaste, har «mistet kontakten» med velgerne sine i en tid som krever tydelig lederskap uten at noen ser ut til å ville, eller kunne, vise det.

Mangelen på fremtidsvyer, handlekraft og økonomisk vekst skaper en urovekkende situasjon.

Denne usikkerheten rammer særlig de unge i generasjon Z.

Toje peker på at samfunnskontrakten vi lovet ungdommen nå fremstår som en løgn. Formelle kvalifikasjoner kombinert med ståpåvilje og innsats har historisk vært en «sikker vei» til fast jobb og status, men slik ser det altså ikke ut lenger:

«Vi løy. De får ikke faste jobber – til tross for at de var flinke på skolen, og til tross for at de har alle de riktige meningene.»

Istedenfor å eie rekkehus, labrador og Volvo, presses de nå ut i et leiemarked til blodpris. Resultatet er at mange unge ikke klarer å akkumulere egenkapital som skulle gått til egen bolig, og blir livslange leietakere. Toje spår at et utfordrende jobbmarked på toppen av boligkrisen vil gå på lojaliteten og fremtidsoptimismen løs.

Han hevder at ingen ser ut til å ha gode svar, før han peker på babyboomerne og generasjon X med følgende anklage: «De spiste opp hele kaka, og hadde ikke noen tanke på de som kom etter.»

Det bidrar til en økonomisk krise og et urolig politisk landskap som brer seg over et Europa som både er «tomt for penger og innovasjonskraft», slik Toje leser situasjonen.

Han hevder at babyboomerne har vært mest opptatt av å karre til seg så mye de kan gjennom velferdsstaten, og frykter derfor at den vil ende opp som et engenerasjonsfenomen de samme boomerne fikk nyte «fra krybbe til grav.»

Generasjon Z klarer imidlertid å lese skriften på veggen: de fleste av dem forventes å betale for et gilde de sannsynligvis ikke får ta del i selv, og anser et slikt scenario som svært lite attraktivt. Toje tar opp to underrapporterte strømninger som en mulig konsekvens av dette:

Unge menn sjekker ut av frivillighet, arbeidsliv, datingmarkedet og det øvrige samfunnet i større grad enn tidligere. Samtidig er emigrasjon fra Europa allerede et «nevneverdig» fenomen i land som Tyskland, Nederland og Storbritannia – da den utdannede middelklassen i den opprinnelige befolkningen forlater landene til fordel for USA, Canada og Australia, noe Toje etterlyser mer forskning på.

At kontrakten unge mennesker tilbys er jobbe hardt bare for å se stadig mer av sin egen inntekt forsvinne som velferdsgoder til mennesker de «ikke har noe særlig til overs for» eller som de «ikke identifiserer seg med», betrakter Toje derfor som «terpentin i samfunnslimet» og en vordende krise hvis vi ikke skifter kurs.

Han konkluderer: «Vi er i en tragisk fase av Vestens historie»