«Det er jævlig sårbart å snakke om en Ayahuasca-opplevelse»
I episode 823 av Wolfgang Wee Uncut forteller Christian Sønstebø, som nylig ble rikskjendis for sin rolle i dokumentaren «Kollaps – profeten i Bærum», om sin reise fra dresskledd, whiskey-drikkende forretningsmann med ryggsmerter til en søkende og alternativ tilværelse – mye på grunn av sitt møte med det sterke psykoaktive stoffet Ayahuasca i den Sør-Amerikanske jungelen.
«Jeg ble sliten av meg selv», sier han. Sønstebø forteller om et forretningsliv som gikk fort, og der det meste handlet om å bygge, mestre og vinne. «Det var et ego rundt å få til ting». Sønstebø forteller at han var enda mer selvhøytidelig da, enn han fremstår i TV2-dokumentaren som nå er på alles lepper: «Tro det eller ei!»
Prestasjonsjaget og det høye tempoet hadde imidlertid sin pris på både den fysiske og psykiske helsen. «Jeg fikk mye vondt», sier han. Etter hvert ble smertene, i kombinasjon med dårlig mental hygiene, stress, søvnproblemer og anspenthet så store at det ikke gikk lenger: «Mitt liv ble for smertefullt.»
Ifølge Sønstebø hadde han jevnlig kontakt med helsevesenet, men opplevde ikke å bli forstått – han kom ikke til bunns i sammenhengen mellom de psykiske og fysiske plagene, og det var i denne situasjonen han bestemte seg for å prøve noe helt annet.
Han dro til den dype jungelen i Peru for å prøve en annen vei.
I Sør-Amerika har man en særegen tradisjon som strekker seg minst tusen år tilbake i tid der man rituelt inntar den psykoaktive urteteen Ayahuasca – også kjent som Yagé. Tradisjonelt brukes drikken til ulike former for helbredelse, introspeksjon og åndelig veiledning ledsaget av en sjaman, eller medisinmann, i en seremoniell og hellig kontekst.
På et eller annet tidspunkt i historien fant urfolk nemlig ut at man kunne kombinere barken fra lianen banisteriopsis caapi med bladene fra feks planten psychotria viridis for å skape et psykoaktivt brygg. I tillegg til innholdet av tetrahydroharmin, som fungerer som en mild SSRI (antidepressiva red.anm), inneholder barken i banisteriopsis caapi en såkalt MAO-hemmer som gjør det mulig for kroppen å ta opp det potente hallusinogene stoffet DMT fra bladene i den andre planten. Det er altså kun når plantene kombineres at brygget fungerer.
I enkelte segmenter av populærvitenskapen kaller man for øvrig DMT for «åndsmolekylet», basert på sin evne til å skape kraftige opplevelser av mystisk, religiøs og livsforandrende art – på godt og vondt.
Sønstebø oppsøkte flere slike seremonier i et «seremonielt, strukturert og terapeutisk miljø», forteller han. «Ayahuasca-energien hjelper deg inn til blokkeringer og ubehag i deg selv», og understreker at disse blokkeringene kan være både bevisste og ubevisste. Ayahuascaen kan både veilede deg «med mykhet og kjærlighet», men det hender også at den bruker «slegge på deg», forklarer han. I møte med angst, stress, traumer og vanskelige selvbilder er det tross alt lett å snu seg vekk.
Det hjelper imidlertid ikke å kjempe mot opplevelsen: «Den knuser deg til du ikke orker å stritte imot lenger slik at man kan møte og komme forbi begrensningen.»
Han omtaler konsekvent Ayahuasca som en medisin, blant annet fordi den «tar et oppgjør med materie, energi og ting som har lagret seg i deg». Derfor er det også vanlig å kaste opp og måtte gå på do – det er en del av den rituelle renselsen (purging red.anm.), hvor det å kaste opp fysisk kan bidra til å kvitte seg med noe psykisk. Sønstebø sier at man «spyr opp masse greier», men understreker at det overhodet ikke er sammenlignbart med omgangssyke eller spying i fylla. Han beskriver en stor glede ved å kjenne at «de delene som du ikke trenger, men som du har holdt på, er ute av systemet» – og klarheten som gjerne følger med.
Det man har utsatt seg for «gir mening», fortsetter han: «Det kan være vakkert og fint».
Selv mener Sønstebø han ble bedre i både kropp, hode og hjerte. Til tross for at opplevelsene i jungelen satte ham på en ny kurs i livet, er han fortsatt tydelig på at han ikke anbefaler noen å gjøre det samme selv om det fungerte for ham. Du må ville det «hundre prosent», forklarer han videre – du «må kjenne det».
Dette fungerer som en naturlig «screening-mekanisme» skal vi tro Sønstebø: «Min anbefaling er i utgangspunktet å holde deg langt unna».
Han påpeker at dette virkelig ikke er noe for typiske weekend-warriors og folk som først og fremst er opptatt av å ruse seg. Seremoniene han deltok på foregikk i regi av «svært kompetente mennesker, forankret i tradisjon», og var preget av stort alvor: «Det må være en usedvanlig kompetent struktur som tar deg imot, og som er der for etterarbeidet», fortsetter han, og advarer samtidig mot folk med dårlige motiver:
«Det finnes et hav av mennesker og strukturer der ute som ikke har den integriteten.»
For Sønstebø er stoffer som Ayahuasca, LSD og psilocybin eksempler på midler som «fører deg inn til der blokkeringene og utfordringene ligger» i motsetning til stoffer som alkohol, kokain og amfetamin. Han hevder mange bruker disse stoffene for å komme seg bort fra egne problemer, uro og weltschmerz.
Derfor styrer typiske party-typer ofte unna psykedeliske stoffer, observerer han: «Du blir rett og slett ansvarliggjort». Han anser dette alvorstunge og avskrekkende aspektet som det mest positive ved 'rusopplevelsen' nettopp fordi det forutsetter at «du stiller opp i deg selv» – at du blir tvunget til å å «deale» med eksistensielle utfordringer, og at selve oppturen ligger i det indre arbeidet.
Derfor er det heller ikke for alle, og i hvert fall ikke noe leketøy.
«Det er så motsatt av rus som det går an å få det», konstaterer han, Det er «kanonhardt arbeid».
Sønstebø minner om at alle de nevnte stoffene står på narkotikalisten, noe som bidrar til å gjøre en konstruktiv debatt om oppsidene vanskelig. Man ser imidlertid en økende stadig interesse for psykedeliske stoffer som et terapeutisk verktøy i helsevesenet og i vitenskapen generelt, uten at det nødvendigvis betyr at vi vil få statlige sjamaner og Bufdir-sponsede Ayahuasca-seremonier i Norge med det første.