«Hvorfor faen gjorde jeg det her?», sier Christian Sønstebø i episode 823 av Wolfgang Wee Uncut.

Etter den ferske TV2-dokumentaren titulert «Kollaps – profeten i Bærum», som dokumenterer Sønstebø og det alternative miljøet rundt ham på Nordhaug gård, har han fått massiv oppmerksomhet i media. Over natten ble han plutselig rikskjent for sitt kritiske blikk på myndighetene, eliten, på medieøkologien og mange av premissene for vår moderne livsstil i kombinasjon med sin markante personlighet, hans liberale forhold til psykedeliske stoffer og det personlige forholdet til, samt kommunikasjonen med, det han omtaler som «Gud».

Wee mener dokumentaren virker som et forsøk på å fremstille «profeten» som en «typisk norsk konspirasjonsteoretiker i 40-50 åra» og en poster-boy for alt som foregår i den alternative bevegelsen. TV2 forsøker nemlig å skildre miljø av sekteriske preppers som venter på samfunnets kollaps – sett gjennom øynene til dokumentarfilmskaper Finn-Erik Rognan, som gjennom dokumentaren gir inntrykk av å bli mer og mer bekymret for utviklingen i miljøet og for sin egen sikkerhet.

Ikke alle har latt seg overbevise av denne fortellingen. Forfatter og spaltist Pål-Henrik Hagen totalslaktet eksempelvis serien i kulturavisen Subjekt, og kalte produktet «uetisk reality forkledd som samfunnsnyttig gravejournalistikk» hvor det mest «'støtende' med serien, er at TV 2 skjuler seg bak et dekke av moral for å forsvare at de henger ut folk, for egen vinning».

Sønstebø mener på sin side at TV2 trengte en profil å de kunne sette på kartet og dumme ut: «Jeg måtte ta trollfiguren». Wee spør om han hadde en dårlig magefølelse på vei inn til førpremieren, hvorpå Sønstebø forklarer at han fikk se hele serien i et klamt møterom noen dager før lansering.

«Det var en helt grusom opplevelse. Det var helt jævlig».

Han påpeker en viss ironi i å ta offerrollen, men mener det er nødvendig å understreke at «totaliteten ikke er det jeg har stilt opp i».

Sønstebø sier at det for eksempel tok lang tid før han ble presentert med den «journalistiske muligheten til å svare på kritikken» som oppsto i kjølvannet av personlige konflikter på gården, og som mye av serien skulle vise seg å handle om til slutt.

Han anerkjenner riktignok at det har vært friksjoner, men reagerer samtidig på at produksjonen angivelig sanket inn mishaget over tid og på en måte hvor de kritiske personene ble bedt om ikke å gå til Sønstebø i mellomtiden. Dette ble et «overraskelsesmoment» for ham.

Han syns at formidlingen og narrativet er «kvalmt», og at det ikke er grunnlag for å male et bilde av beboerne på Nordhaug gård som en slags sekt hvor Sønstebø har rollen som sektleder.

Wee skyter inn at sekter som regel benekter at de er nettopp sekter. Sønstebø er uansett ikke enig i beskrivelsen, og hevder at han knapt «omgås folk»: «Hvor er de menneskene som er del av den sekten?» spør han retorisk.

Han medgir imidlertid at han er del av en «voksende bevegelse», og at mange av temaene, interessene og praksisene som nå blir knyttet til ham i dokumentaren er «i vinden» for det man gjerne kaller alternative folk helt generelt.

Wee stiller seg kritisk til TV2s bruk av skjulte opptak, og sier at han har «lave forventninger» til TV2s presseetiske standarder på dette området. Han reagerer på at dokumentaren ikke avdekker noen seriøse samfunnsproblemer, og at Sønstebø ikke er «noen maktperson» – selv om produksjonen virker å ville vise en slags farlig «ulmende trend i samfunnet», blottlegger den ifølge Wee «ingenting av relevans». Uten opptakene klapper derfor mye av det øvrige innholdet sammen, mener han – kanskje tankegangen var at materialet var «for godt» til å droppe i reality-øyemed, slik at man blir tilbøyelig til å «dikte opp» gode grunner til å bruke skjulte opptak? Wee spør Sønstebø om TV2 burde «satt ned foten for visse ting».

Sønstebø svarer at det ikke er de tillitsbruddet ved de skjulte opptakene som gikk mest inn på ham: «Det plager meg faktisk ikke så voldsomt». Det han derimot opplever som mest kritikkverdig, er hvordan produksjonen i følge ham har bidratt til å gjøre personlige friksjoner til «store konflikter uten at jeg har fått lov til å stille opp i det» – det vært en katalysator for baksnakking og drama.

At Sønstebø og de andre beboerne som holdt til på Nordhaug skulle utgjøre noen trussel mot samfunnet forstår han seg heller ikke på: «Jeg og folk rundt meg kjenner oss ikke igjen». Han sier at han riktignok har en sterk personlighet og er en mann som «preker», men at han eller vennene hans ikke utgjør noen fare for andre. At dette må ha vært «fristende» å lage TV av, viser han dog forståelse for.

Wee forteller om sin egen erfaring som dokumentarfilmskaper, og hvordan han brukte flere år på å bygge opp tillit i et «særdeles lukket miljø». Han mener at en slik tillit burde innebære en «exit-mulighet» for de som åpner seg for kameraer og mikrofoner som fanger absolutt alt: «Det var utenkelig for meg å gå bak ryggen til de som jeg intervjuer, og som tar meg inn og byr på seg selv på en ekstremt sårbar måte med masse nedsider», sier han.

Resonnementet får Sønstebø til å gjøre en spontan kundalini-justering (i form av risting, red.anm.) i takknemlighet, før samtalen beveger seg videre til yoga, dansing og sårbare øyeblikk i privatlivet: «Jeg lar meg trigge av at folk er så ute etter å finne feil ved andre samtidig som de er så låste i seg selv», sier han.

Ifølge Sønstebø kunne samfunnet snarere trengt mer «romslighet for at individet skal få lov til å være seg selv».