Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhns nye bok om Sokrates' forsvarstale står på plakaten i episode 801 av Wolfgang Wee Uncut.

Sokrates er ifølge Bøhn en irriterende, barbeint og stygg kverulant som bruker dagene på å snakke med mennesker og stille dem spørsmål om hvordan de vet det de (tror at de) vet. Spørsmålene er avslørende, og pirker ofte borti ubehagelige sannheter, hvilket naturligvis irriterer makteliten i Athen. Etter hvert bestemmer de seg for å rydde den irriterende filosofen av veien, og bruker falske anklager om Sokrates angivelige oppvigleri og fordervelse av ungdommen for å få ham dømt til døden.

I forsvarstalen gir Sokrates uttrykk for at han ikke kommer til å gi opp sin filosofiske praksis, da han har en betingelsesløs kjærlighet til visdom og integriteten til å ofre alt annet for den, herunder sitt eget liv. Han påpeker også at det å drepe ham uansett blir verre for anklagerne enn for ham – det er tross alt de som har gjort noe galt. Sokrates har bare brukt friheten sin til å stille spørsmål og snakke med bystatens mennesker.

Han sammenligner sin rolle som filosof i samfunnet med en irriterende klegg som holder hesten våken. Alle forstår dog hvilken retning dette vil gå, og Sokrates ender opp med ta imot giftbegeret. Han drikker innholdet og resten er historie – i over to tusen år.

Et gjentagende motiv i samtalen mellom Bøhn og Wee er hvordan maktfolk, politikere og byråkrater blir selvtilfredse, og ender opp i en posisjon hvor de forsvarer systemer og narrativer nærmest på auto-pilot. Da blir bråkmakerne som pirker i disse strukturene ekstra irriterende.

Bøhn viser til kunstfeltet, og bruker maleren Odd Nerdrum som eksempel på en figur som «roter det til», stiller spørsmål ved etablerte «sannheter» og regelmessig kritiserer hegemoniet. Kunstfeltet vil ikke ha det slik, men «folk liker det». At han selger bilder til mange millioner kroner og kjører løpet på sine egne premisset «irriterer» ytterligere.

«Det stikker borti noe som gjør vondt», hevder Bøhn.

Han forteller om en debatt han hadde med en tidligere, ikke navngitt, leder av Kulturrådet under Arendalsuka, hvor de skulle diskutere kunst. Bøhn hadde snakket med kunstnere i feltet, og presenterte noen anekdoter om hvordan flere av dem endte opp som «pattebarn på Kulturrådet».

«De sende inn en søknad og fikk litt penger, så måtte de søke en gang til for å mer penger» og så videre. Bøhn bemerker at en slik struktur skaper en relasjon hvor man er helt avhengig av regelmessige økonomiske drypp fra institusjonen, og at kunstnernes fokus derfor ble rettet mot å «tilfredsstille Kulturrådet». Plutselig er oppmerksomheten flyttet bort fra den kompromissløse kunstgjerningen i seg selv, til en mer utspekulert, eventuelt fattigslig, tankegang som er mest opptatt av de økonomiske midlene. Slik hevdet Bøhn at kunstnerne han snakket med ble pattebarn «som levde på søknadene».

Kulturrådslederen avviste dette poenget kontant som nettopp anekdotisk, som virket å være greit for Bøhn. Han kunne jo ikke dokumentere det empirisk. Samtidig påpeker Bøhn at «anekdoter, drypp og stemninger» fungerer som inngangsporter til data og forskning – Derfor er det viktig å ta diskusjonen om hva som faktisk beveger seg i førstelinjen. Man må tross alt ha noe å forske på.
Selv om anekdoter ikke er et tilfredsstillende argument i seg selv, er det altså heller ikke klokt å avfeie dem kategorisk bare for å legge lokk på et viktig, for ikke å si ubehagelig, tema.

Wee skyter inn at en hundeeier forstår at hunden er «totalavhengig» en eier som gir den mat og stell. Han spør hvorfor portvokterne i kulturlivet «ikke ser den samme sammenhengen». Kunstneren blir totalavhengig av søknadsmidlene, selv om det aldri er nok til alle – i tillegg er det en jury som bedømmer om prosjektet ditt er verdig midler eller ei. Her kommer smak, tidsriktige normer og andre henstyn inn.
Rapporten «Så fri är konsten» fra Myndighet för Kulturanalys viste eksempelvis hvordan nær halvparten av alle spurte svenske kunstnere rettet seg etter «politiske signaler» i søknadene sine for å øke sjansen for innvilgning. Videre påstår Wee at søknadsmennesker som lever på offentlige midler ligner en «hund» i motsetning til en «ulv som tilpasser seg naturlige forhold».

Så fort Kulturrådet skrur igjen kranen begynner bikkja å «sulte», skal vi tro Wee.

Bøhn påpeker at de største kunstnerne «gjør det de må uansett», og fortsetter: «Kulturrådet kan ikke si 'ja, vi har en tendens til å skape avhengighet'». De er nødt til å forsvare seg, ellers er «alt dødt». Det krever mye mer at «ansvarlige aktører» tar situasjonen alvorlig og gjør endringer, enn at man går i et programforpliktet forsvar – selv om kritikken treffer et ømt punkt det er verdt å ha en samtale om.

«Derfor er det viktig at andre stiller spørsmål», sier Bøhn. Det gjelder åpenbart ikke bare kunstfeltet som sådan, men alle strukturer som står i fare for å bli for rigide, tunggrodde og litt for selvtilfredse.

Da er man prisgitt en klegg som irriterer og skaper bevegelse.