«Frankrike brenner», sier Asle Toje i episode 33 av podcasten Toje & Borten.
Det startet som en fredelig demonstrasjon av skoleelever som pekte på dårlige forhold i skolen den 26. septmeber i år, forteller Borten Moe. Han mener det er «god grunn til å tro at de kanskje har hatt rett i» det. Siden da har imidlertid flere parter, blant annet deler av fagbevegelsen og de som tidligere var del av de gule vestene, blitt med på demonstrasjonen. Kampsaken utvidet seg dermed også til den økonomiske situasjonen i Frankrike generelt.
Levekostnadene har økt og inflasjonen stiger samtidig som reallønnsutviklingen i samme periode har vært lav.
Slikt blir det dårlig stemning av.
Situasjonen ble heller ikke bedre av at voldelige grupperinger på ytre venstrefløy, innvandrergjenger og andre radikale elementer slang seg med i kaoset. Det har «gått fullstendig over styr», sier Borten Moe. Plutselig ble man vitne til utstrakt vold og plyndring, historiske bygninger som går ned i flammer, tusenvis av skadede i tillegg til massive ødeleggelser av både privat og offentlig eiendom generelt.
«Det har gått hardt for seg», konstaterer han,
Toje påpeker at det er de største demonstrasjonene vi har sett siden 2005 under den daværende presidenten Sarkozy. Hva sier dette om den politiske situasjonen i Frankrike, spør han Borten Moe.
Landet er i en krevende økonomisk situasjon med høy statsgjeld og et budsjett som i økende grad går på å betjene stadig høyere renter. Frankrike forsøker også å ruste opp militært samtidig som de er en viktig part i å finansiere Ukrainas krigføring. Som om ikke det var nok sliter landet med lav produktivitetsvekst og demografiske utfrodringer, mener Borten Moe.
I likhet med mange andre vest-europeiske samfunn sliter de med at en større andel av befolkningen befinner seg utenfor arbeidslivet. Frankrike har også en særskilt lav pensjonsalder, som skaper alvorlige problemer. Macron prøvde riktignok å endre dette, men ble møtt med hard motstand. Der alle andre land går motsatt vei, tviholder altså Frankrike på en modell som «åpenbart» ikke er økonomisk bærekraftig, sier han.
Politikk knyttet til det grønne skiftet og utfasing av fossil energi, som flere av de andre europeiske nasjonene holder på med, koster også «enorme summer». Frankrike har riktignok et kjernekraftprogram, men sliter fortsatt med å få det til å gå rundt. Macron prøver eksempelvis å sikre drivstoff til den franske økonomien – men dieselprisene har økt med 44 prosent, og er historisk høye, hvilket rammer arbeiderne hardt. Noe som åpenbart bidrar til ytterligere misnøye.
Den politiske situasjonen er preget av dette. Oppkjøringen til valget våren 2027 viser en oppslutning rundt det ytterliggående høyre – hvor Marie Le Pens gjør det aller best på målingene. Hun kapitaliserer blant annet på å ta sterk avstand fra demonstrasjonene, noe duoen i Toje & Borten mener resonnerer i befolkningen.
Det hører til historien at Macrons linje også er å fordømme demonstrasjonene og voldsbruken, men han får samtidig ansvaret for plyndringen og brutaliteten som finner sted. Borten Moe påpeker at kaoset Frankrike er vitne til er en «jobb for ordensmakten», men at man snarere blir vitne til at ordensmakten og den politiske styringen kommer til kort. At Macron var på konsert med Céline Dion mens Frankrike sto i flammer, falt heller ikke i god jord. Han holdt en tale etterpå som «fremsto som helt ute av kontakt med hva som skjer i landet i dag», ifølge Toje – han mener det understreker Macrons tapte prestisje i fransk politikk..
Venstrekandidatene som har forsøkt å ri bølgen til opptøyene med narrativet om at dette egentlig er en fredelig demonstrasjon hvor politiet må få skylden for at det har blitt voldelig, farer det heller ikke særlig bedre med. En relativt fredelig demonstrasjon av skoleelever og de gule vestene går inn i noe annet «akkurat når den er i ferd med å gi seg», fortsetter Toje. Radikale venstreaktivister møter opp med briller og svarte jakker og «har tenkt til å lage et helvete» som følges opp av innvandrergjenger som begynner å «smadre ting».
Det er vanskelig å forsvare denne utviklingen politisk.
Toje og Borten Moe påpeker at ytre venstre og ytre høyre naturligvis leser ulike ting ut av tingenes tilstand, men at de også har mye til felles: opprørsbølgen fra velgerne på begge ytterkanter ønsker seg bedre offentlige tjenester til lavere pris «fra et land som er tilnærmet bankerott».
Duoen biter seg også merke i, hva angår den franske menigmann, at «de aller fleste tar politiets side» i saken – noe som er veldig «uvanlig i Frankrike». Landet har helt siden revolusjonen i 1789 hatt et unikt forhold til protester og politisk aksjonisme, det er «en helt annen tradisjon for ganske tøffe demonstrasjoner og tøffe politiske markeringer» sier Borten Moe.
Nesten hver eneste generasjon har avgjort en politisk strid i gatene – hvilket også er grunnen til at avenyene i Paris er laget for å ha rene skuddlinjer.
Slik kunne man lett meie ned opprørere med gevær og kanoner.
Borten Moe tror Toje har rett i at franskmenn flest legger sympatien hos ordensmakten, og at det sannsynligvis vil bidra til å styrke ytre høyre. En ordinær og velmenende demonstrasjon de fleste kunne stille seg bak ble kuppet, og utviklet seg dermed til en voldsorgie: «Jeg tror ikke franskmenn flest syns det er stas å se på at byer og kulturminner blir brent ned», fortsetter han.
Det vil vi få fasit på nå, sier Toje som selv har bodd i Frankrike. Han forklarer at revolusjonsromantikk er utstrakt i det franske hjemmet og at ungdommen ofte tar med en «stor frustrasjon» fra egne foreldre, men at «gnisten antenner noe som kommer helt ut av kontroll» i dette tilfellet. I så stor grad at også menigmann er overrasket over «villskapen».
Da beveger vi oss også inn i delen som er «vanskelig å diskutere» ifølge Toje, som peker på at innvandrergjengene står bak den verste delen av volden og plyndringen. Landet har importert 5 millioner menn i stridsdyktig alder, men har ikke økonomien til å skape jobber for dem – som åpenbart inviterer til friksjon.
Han forklarer videre at livet i banlieuene, eller forstadene hvor majoriteten av innvandrerbefolkningen bor, preges av stagnasjon. Livet står på vent og miljøet er hardt og «råttent». Det er på grensen til en slumtilværelse, sier Borten Moe. Samtidig betaler franskmenn «ekstremt mye skatt», og har vendt seg til en krybbe til grav velferdsstat. Denne er det ikke dekning for lenger.
Staten klarer ikke love noe: ikke til arbeiderne, ikke til innvandrerne og heller ikke til dagens demonstranter.
Borten Moe understreker at det politiske handlingsrommet i landet er «alvorlig innskrenket».
Mye tyder på at den moderne vestlige verden har enorme problemer med dynamikk i økonomien og sosioøkonomien generelt: «Det er vanskeligere å gjøre klassereiser nå enn det var tidligere» - all statistikk viser at forskjellene går opp, fortsetter han. Det er ikke bare fryd og gammen i Norge heller: regjeringen og stortinget har «dratt til kjempehardt» på formuesskatt og generell eierbeskatning siden 2021. Kapitalmiljøene flytter ut som resultat.
Å treffe balansepunktet mellom omfordeling, lave sosiale forskjeller, kollektiv lagfølelse og kapital har vist seg «krevende i mange samfunn», og dette må åpenbart forstås som en del av forklaringen i Frankrike også.
Toje sier seg enig, og vektlegger samtidig at situasjonen i Frankrike er mer radikal enn noen i Norge «sannsynligvis kan forestille seg».
Gjeld og renter påvirkes ytterligere av demonstrasjonene. De får Frankrike til å fremstå som ustabilt på et ekstra dårlig tidspunkt med tanke på investorer, og skaper en negativ spiral. Toje mener for øvrig dette burde tjene som en advarsel til politikerne i Oslo som «hele tiden vil lefle med radikalisme». I Frankrike har de både store politistyrker og et gendarmerie (nasjonal militær politistyrke red.anm.), men dette har ikke vist seg å være noen garanti for orden.
I Marseille forsvant eksempelvis kontrollen totalt i flere timer, og Toje mener frykten for revolusjon er «høyst reell». Det hjelper ikke at bønder, fagforeninger, aktivister og innvandrergjenger alle lærer at man får både bytte og viljen sin «hvis man bare smadrer nok ting».
Sumtotalen er en økonomi som ikke leverer vekst, som ikke klarer å drifte seg selv, og der det politiske sentrum nå er redusert til en tredjedel. Norsk media gir imidlertid inntrykk av at dette i all hovedsak er en rettmessig skoledemonstrasjon mot dårlige offentlige tjenester, sier duoen. Toje mener det er «omtrent en fjerdedel av historien» og Borten Moe hevder på sin side at situasjonen preges av at mange krefter og tendenser trekker i samme retning, men med forskjellige motiver:
«Det er ikke en sånn situasjon der det er en ting som er riktig og en ting som er feil – det er snarere en sak hvor det er flere historier som kan være sanne samtidig», sier han.
Så langt er over 2600 personer arrestert, lokale portforbud er innført, og det ser ut til at konsensus blant franske eliter er at dette simpelthen «ikke kan fortsette».
Toje har sine tvil om de hvorvidt «de mest ivrige kreftene», spesielt den radikale venstresiden og kriminelle innvandrergjenger, vil la seg stagge nå som de har «fått blod på tann» og sett hvor mye man klarer å plyndre når ordensmakten sliter.
«Demonstrasjonene har vært et gigantisk selvmål for venstresidens hovedkandidat», sier han. Jean-Luc Mélenchon prøvde å posisjonere seg i spissen for demonstrasjonene, men forstod ikke hva som ville komme etter den gikk over styr – ei heller at mange franskmenn ville gi nettopp ham deler av skylden. Radikale venstreaktivister, anarkister og innvandrergjenger er det «svært begrenset» sympati for – noe som også understrekes av den redaksjonelle linjen i flere franske medier som blant Le Figaro og Le Monde. Resultatet er at Le Pen er den mest populære profilen, og at partiet hennes fremstår som styringsdyktig.
Vi skal ikke «undervurdere at den jevne franskmann ikke liker det som foregår nå», konkluderer han.