«Vi er så amerikaniserte at vi importerer amerikansk politisk debatt og amerikansk kulturkrig helt uten å ta høyde for norsk kontekst og historie», sier E24-redaktør og tidligere statsråd Torbjørn Røe Isaksen i episode 809 av Wolfgang Wee Uncut.

Isaksen bruker importen av de store Black Lives Matter-demonstrasjonene i USA sommeren 2020 som eksempel på hvor ivrige vi er på å delta i en kulturkrig som ikke er vår egen. «Vi oversatte ikke engang 'black lives matter'», sier han lakonisk.

I Norge var det nemlig også BLM-demonstrasjoner i hovedstaden midt under pandemien samtidig som de sorte firkantene som skulle vise lojalitet til saken florerte i sosiale medier. Man tok altså signalene fra USA, og fulgte samme mal her hjemme.

Isaksen stusse på at det ikke ble tatt noen høyde for at politiutdanningen i Norge er mer omfattende enn i USA, at rasistisk motivert politivold er en svært sjelden affære og at Norge har en helt annen historie når det kommer til minoriteter og ulike folkegrupper helt generelt. Samtidig tar vi inn kulturkrig som om vi var et «land som hadde apartheid frem til 60-tallet».

Wee skyter inn at det er en viss ironi over at mange forkjempere for munnbind, hjemmesitting og strenge tiltak for å motvirke smitte, plutselig syns det var greit at 15 000 mennesker lagde halloi i Oslos gater. En idé om institusjonalisert rasisme trumfet umiddelbart viruset man hadde brukt som argument til å stenge ned samfunnet, hvilket både sier noe om villigheten til å hive oss på bølgen og om rasismens plass i det moralske hierarkiet.

Isaksen understreker på sin side forskjellen mellom å demonstrere mot noe som skjer i USA og å ukritisk bruke dette som premiss for hva som skjer «i et relativt homogent land som Norge».

Har vi strukturell rasisme her? Institusjonalisert rasisme? Hva med hverdagsrasisme?

Alt dette er «begrepsapparater som kommer fra USA», mener han. Vi har rett og slett et «mindre tilbud av woke-saker i Norge». Dette gjør at vi blir nødt til å gripe etter halmstrå, eksemplifisert ved forsøkene på fjerne den «rasistiske» benken i botanisk hage til minne om botanikeren Carl von Linné, statuen av Winston Churchill og dramatikeren Ludvig Holberg, eller de hysteriske reaksjonene på Siv Jensens indianerkostyme noen år tidligere.

Isaksen sammenligner den norske woke-debatten med hvordan man hører at det har oppstått en ny og spennende musikksjanger i et annet land: «Det må vi også gjøre her!», selv om rammene ikke er tilpasset norske forhold. Dette gjelder naturligvis også anti-wokerne, som heller ikke går klar i Isaksens analyse. Han mener de blant annet «later som om norsk akademia er like crazy som deler av amerikansk akademia».

Han medgir riktignok at det finnes mye woke på deler av norsk venstreside, men at det ikke «dominerer». Etablerte partier som Rødt løper eksempelvis «motsatt vei» når de hører ordet: «De vil snakke om trygd, diesel, lommeboka til folk og klassespørsmål» istedenfor «vage kulturting».

Det samme gjelder motsatt ende av hesteskoen. Sylvi Listhaug og FRP har ingen grunn til å profilere seg som anti-woke i Norge, da det nok fremstår som for abstrakt og irrelevant for kjernevelgerne, mener Isaksen. Kritisk hvithetsteori og et uklart antall kjønnsidentiteter er ikke «det folk diskuterer rundt lunsjbordet». Man har mer enn nok krutt i saker som dieselpriser, strøm renteheving, skatt og innvandring.

Ifølge Isaksen har vi altså ingen grunn til å «late som vi var den 51 delstat i USA» og spør:

«Kan vi ikke ha vår egen kulturkrig med våre egne saker?»