I episode 3 av Kulturnorge diskuterer Ole Asbjørn Ness og Elin Ørjasæter det episke diktet Illiaden, Her tar Homer oss med inn i den trojanske krig hvor drap, likskjendig og vilt raseri herjer fritt.

Illiaden er diktsyklusen før Odysseen, som Ness og Ørjasæter nylig drøftet i lys av Christopher Nolans filmatisering.

Greske styrker har forsøkt å ta Troja i 9 år etter at den hedonistiske, kvinnebedårende prins Paris bortførte den Helena hennes ektemann, den spartanske kong Menelaos. Hans bror Agamemnon, som også er hærfører, har imidlertid klart å fremkalle gudenes vrede ved å kidnappe Kryseies, datteren til en Apollon-prest. I et forsøk på å blidgjøre gudene ser han seg nødt til å levere Kryseis tilbake, men vil som øverstkommanderende ikke miste ansikt. Slike krigsbytter var nemlig viktige statusmarkører for soldatene. Stemningen blir derfor svært dårlig når Agamemnon kunngjør at han vil ta Akilles eget krigsbytte, en fager kvinne kalt Briseis, som kompensasjon.

Det er splid i den greske leiren.

Akilles blir bister og vred av Agamemnons nedlatende gest, og Ness beskriver hvordan vi så får høre at verdens mest maskuline drapsmaskin setter seg ned for å furte som en «sur gubbe». I over 3000 år har man således visst at selv den største, nær udødelige krigshelt lett slumper sammen i smålighet på grunn av blue balls – eller epidydymal hypertensjon, som man sier på fagspråket. Allerede her serveres Homer oss altså med et tidløst bilde på akkurat hvor smal, for ikke å si banal, mannens livsverden kan bli.

Akilles sin påfølgende boikott av den greske krigsinnsatsen gir Trojanerne en unik mulighet. De legger seg på offensiven og setter grekerne i en prekær posisjon. Det er i midten av dette dramaet Illiaden begynner.

Det er imidlertid også her uenigheten mellom Ness og Ørjasæter begynner å ta form. På samme måte som Odysseen konstateres det at Homer leverer action-pakket «gutta-litteratur». Ness prøver imidlertid også å få en mindre imponert Ørjasæter til å bli med på at dette også er stor litteratur – en fortelling som har inspirert menneskeheten i over tre millenier, og som til tross for sin nitidige, medisinske skildring av sårskader, drap og lik har en poetisk nerve og en gjennomgående «dobbelthet» av eksistensiell og psykologisk art.

Både grekerne og trojanerne er eksempelvis hykleriske kvinnerøvere som i jakten på ære og rettferdighet ironisk nok er villige til å gjøre seg selv monstrøse. Vi får også høre om venner som møtes på slagmarken under hvert sitt banner, friksjonen mellom lyst, dyd og plikt, forholdet mellom lojalitet og eventyr og hvordan gudene stiger ned for å skape kaos blant de dødelige mens lovnaden om tidløs heltestatus krasjer med livets umiddelbare forgjengelighet i dødsøyeblikket når «den evige natten flommer inn gjennom øynene».

Det er «vakkert og grufullt», sier Ness. Grandiose ambisjoner drives frem av manisk kjærlighet og menneskets higen etter de skjønneste ting mens krigens realiteter viser oss det motsatte i skarp detalj. Illiaden er «et dikt som i hundrevis av år har inspirert både menn og kvinner til mot og ære, og til at det finnes noe større enn dem selv», er Ness sin pitch. Til tross for at historien finner sted før den monoteistiske epoken, og baserer seg på et helt annet tankesett enn å våre kulturkristne sensibiliteter noen sinne ville tillate, er de ulike karakterenes beveggrunner, deres dilemmaer, frykt og ønsker fortsatt uttrykk for krefter som gjør seg gjeldende i dag.

Ness sin tåredryppende og inspirerte forelesning strander imidlertid foran sin egen trojanske mur i sekundet Ørjasæter utbasunerer at «dette dødsens kjedelige krigs- og vrede-eposet» fremstår som «porno for menn».

Nå er det Ness som begynner å furte: «Jeg blir så provosert», sier han. «Jeg blir så sint.»

Det er kanskje ikke det samme som å bli fratatt sitt krigsbytte, men for en leseglad mann kan det å bli avbrutt i sin intellektuelle onani mens man doserer om hvordan blodsprutende verselinjer utløser tidløse sannheter om sivilisasjonens begynnelse også oppleves traumatisk.

Kulturnorge-duoen fortsetter å reflektere over hvordan kjønnsbaserte egenskaper påvirker deres respektive lesninger, og Ørjasæter er kjapp med å innrømme at hun kun leste «bruddstykker». Hun fant derimot en parodi av Illiaden som ble skrevet rundt samme tid, men hvor slaget heller står mellom frosker og mus. Originalens beskrivelser av «scene etter scene» med brutal krigføring i arkaisk språkdrakt ble for kjedelig. Ørjasæter kontrer med å spørre Ness om han hadde likt å lese Illiaden hvis halve boken var detaljerte beskrivelser av «interiøret og smykkene på slottet».

Touché

Poenget treffer, men Ness gir seg ikke av den grunn. Han griper etter det mystiske, mytiske og abstrakte – det handler om livet, om kjærlighet, om personlige konflikter og uløselige dilemmaer, ja se så spennende det er!

Men appellen preller av som stein på Akilles.

Ness prøver så å klimpre på sentimentalitetens strenger og begynner å sitere: «Vi mennesker er som løv på trærne». Serenaden møtes dog ikke med bunnløs begeistring av Ørjasæter som virker å mene at det låter litt klisjéfullt. Ness får altså ikke napp, men klarer riktignok å poengtere at dette er første gang i menneskets historie at et slikt språklig bilde skrives ned. Det er nettopp her frøet plantes!

Touché

Han blir imidlertid stadig mer desperat etter å bryte ned Ørjasæters motvilje mot å lese om svette halvnakne menn som slåss mot andre svette halvnakne menn på en varm strand. Hun må jo se lyset?
I kampens hete prøver han seg på et høyrisikospill: Ness angriper Ørjasæters status, kulturelle kapital og moralske integritet ved å (riktignok med glimt i øyet) kalle henne en «kulturødelegger» som «setter et stort kryss over det viktigste diktverket i historien» – «det er som å rakke ned på Mozart!».

Ørjasæter lar seg ikke affisere. Det emosjonelle utbruddet til Ness minner ham muligens på at også kvinner er følsomme, for nå ser vi plutselig en ny taktikk materialisere seg fra all furtingen. Illiaden er nemlig ikke bare voldelig action-porno. Han viser til den elskede trojaneren Hektor, altså Paris sin pliktoppfyllende bror – en stødig far og ektemann hvis dydighet og lojalitet fører ham i døden på grunn av Paris nytelsessyke og feige konstitusjon.

Sånt får vel damer på gli?

Eller hva med Diomedes? En soldat som slakter sine trojanske fiender i ekstatisk, hellig raseri før han plutselig får øye på en kjenning blant motstanderne. De tar en pause og klemmer hverandre i midten av infernoet.

Hvem kan vel ikke like det?

Ørjasæter er mer opptatt av at vi i vestlig sivilisasjon faktisk har klart å fjerne oss fra den kollektivistiske blodhevnen, og nettopp det tankesettet som driver hele eposet. Dét er vår triumf.
I tillegg til at selve språket og den påfølgende leseropplevelsen ikke fenger henne nevneverdig.

Ness har enda ikke fått litteratur og eller markedsføringsgudene på sin side. I likhet med Agamemnon bestemmer han seg for å gjøre det Gudene for arkaisk språk og mythos har spurt ham om hele tiden – han må gi noe av seg selv til Ørjasæter. Det skal koste litt.

Illiaden er «en nøkkel til menns hjerter!», innrømmer han. Eposet handler om «den mannlige monomane opptattheten av kvinner», om den totale «besettelsen vi har» til kvinner, deres skjønnhet og magnetiske kraft. Ifølge Ness snakkes dette for lite om i dagens samfunn – det anses snarere som unheimlich, som noe rart og litt upassende. Denne 3000 år gamle kraften kaller fortsatt på menn som er villig til å reise land og strand og brenne hva enn som helst for en kvinnes gunst, hevder han. Grekerne brukte ti år på å innta Troja på grunn av én kvinne – og trojanerne nektet å gi henne tilbake.

Hva gjør man vel ikke for kjærlighet?

Han rigger opp sin en egen lille trojansk hest i beskrivelsen av ambisiøse menns patetiske (i ordets rette forstand) motivasjoner: denne gutta-litteraturen handler egentlig om kvinner, må vite! Og den hjelper også kvinner å forstå menn.

Er Illiaden egentlig en «dette må du vite om mannen din»-bok?

Kanskje, men Ness virker å kåle det til for seg selv når han bebreider Ørjasæter for å lese verket som om det var «pensumlitteratur» istedenfor å lese gutta-litteraturen som definitivt ikke er «porno for menn» i Formel 1-tempo med pondusen til en ekstremt maskulin krigergud!

«Du må lese som Akilles!», utbryter han, og påstår at dette er en stor feil mange gjør i møte med eposet. Det handler om klang, rytme og flommen av bilder – ikke å forstå absolutt alle ordene på første gjennomlesing. Det er «mer spennende enn film».

I en tid preget av digital hjerneråte og raskt synkende leseferdigheter blant dagens unge, er akkurat dette en kritisk innsikt.

Forsøket på å selge Illiaden til et kvinnelig publikum som syns det er litt for mye bardus manndom i monitor når imidlertid også et kritisk bunnivå så fort Ness begår den katastrofale feilen, nærmest av gresk-tragisk karakter, ved å la sin egen dyd og vitebegjær bli sin største last: han begynner å nerde ut om romerriket i tillegg. Romerne anså seg nemlig som åndelige etterkommere av trojanerne!

Ness hevder så at «det maskuline er en urkraft i vår kultur som må kultiveres» og at det farligste en kvinne kan gjøre i dag er å gifte seg med en mann – de er «gærne etter damer». «Vi klikker». Ørjasæter virker enig, men sier at Ness ikke skal gjøre seg for primitiv som resultat av sitt høye konsum av bronsealderlitteratur heller. Hun konstaterer at mannen av i dag tross alt ikke er like gærne som Homers Akilles.

Hvilket hun sikkert har rett i. Det er naturligvis forskjell på ulv og veskehund – men det er en ubrutt linje mellom dem!