«Nordmenn er så systemlydige at det er skremmende», sier forfatter Bjørn Andreas Bull-Hansen i episode 821 av Wolfgang Wee Uncut. Hansen mener vi «er verre enn de fleste andre nasjoner», og omtaler det han oppfatter som en utstrakt trang til konformitet som første skritt på veien mot et totalitært samfunn.

Hva kommer det av?

Bull-Hansen peker på at Norge lenge først og fremst har vært et provinsielt bondesamfunn, men som etter hvert klarte å importere sin egen adel «fra utlandet», plutselig fant man olje og «ble litt for rike, litt for fort» – derfra var veien kort til å tro at vi er «aller best i verden» på absolutt alt, hevder han: «Alt i Norge er bedre enn alle andre land»

Men det er vitterlig ikke alt som er bra. Bull-Hansen anser måten vi forholder oss til annerledestenkende på som spesielt problematisk, og nevner koronapandemien som et lysende eksempel på denne tendensen.

Der så vi blant annet hvordan TV-personlighet Svein Østvik, også kjent som Charter-Svein – en type som ifølge Bull-Hansen «var med på alt» – umiddelbart ble gjort til en sosial paria da han deltok i en demonstrasjon mot pandemitiltakene. Østvik brant blant annet et munnbind foran Stortinget, noe som skulle vise seg å ha store negative konsekvenser for hans personlige karriere. Han ga uttrykk for en fullstendig lovlig mening på helt lovlig vis, og måtte altså betale en høy pris for det.

«Det er tydelig hvordan det fungerer», fortsetter Bull-Hansen. De som går imot systemet må «bort».

Mot til å stille spørsmål og viljen til å utfordre belønnes ikke, hvilket fører til en nedkjølingseffekt.

«Det er stort sett ingen offentlige personer i Norge som er spesielt dissidenter av seg», skyter Wee inn. Han forklarer at de fleste offentlige personer lever av omdømmet sitt, og at brorparten av dem har en arbeidsgiver, annonseinntekter eller andre sponsorer som gjør dem ekstra sårbare for eksternt press. Alt kan umiddelbart «bli revet bort» så fort man skulle komme til å gjøre seg en smule upopulær ved å ta stilling til feil tema.

De politiske partiene reflekterer også dette når tendensen er at man stadig «klumper seg sammen mot midten», mener Bull-Hansen. Han sier at hele stortinget stort sett «går i takt» i de fleste viktige spørsmål, og at menigmann på sin side er mest opptatt av å stemme med lommeboka og på et politisk alternativ som oppfattes som stuerent av allmuen: «Det er synd.»

I forlengelsen av dette stusser Wee på at innvandringsspørsmålet for eksempel nærmest «forsvant» under forrige valgkamp, og hvorfor det ikke er en større samtalen om de økonomiske, verdimessige og kulturelle konsekvensene av den liberale linjen man har lagt seg på i Norge. Wee mener nordmenn preges av unnvikelse rundt egne tradisjoner, og en hang til å unnskylde oss selv i så stor grad at vi tviler på at «vi i det hele tatt har noen».

Konformitetstrangen gjør oss redde for å plage andre med det «som er vårt». Ifølge Wee fører dette til en inversjon i verdihierarkiet – en «inkluderingsfascisme» – hvor absolutt alle andre skal føle seg inkludert unntatt nordmenn som gjerne underspiller og relativiserer egen kultur og kulturarv.

Bull-Hansen følger opp med at vi i motsetning til nasjoner som Storbritannia stort sett har de norske verdiene «intakt» før han følger opp: «Det vil ikke vare veldig lenge». Norsk selvforståelse kokes ned til en «pussig idé» om overfladiske og relativt nymotens ting som 17. mai-feiring og bunad – ting som ifølge Bull-Hansen er noe annet enn det «egentlige» norske.

«Vi tar bare vare på det norske som er spiselig, snilt og uproblematisk», fortsetter han. Samtidig mener Bull-Hansen at vi for eksempel sliter med å forholde oss til vikingtiden uten å «måtte skamme oss». Denne lydigheten mot enkelte tankesett i kombinasjon med frykten for å stikke seg ut kan imidlertid bidra til å gjøre systemet verre for alle, skal vi tro Bull-Hansen.

«Vi må være klar over hvem vi er»

Han bedyrer at en egen identitet og stolthet må forstås som et premiss for å lykkes med integreringen i tiden fremover. Derfor stusser han også på at vikingtidens arv og norsk kultur har blitt noe vi helst ikke skal snakke for mye eller for høyt om.

Som inspirasjon burde vi heller se til samene som har en tydelig levende kultur og et sterkt forhold til sin etniske gruppe, sier Bull-Hansen og spør: «Hvem er vi?»

«Vi har ikke noe navn for det», svarer han kontant:

«Vi får ikke lov til å være noen.»