«Det er vanskelig å forestille seg hvor dramatisk dette her er», utbryter lektor Ola Buxrud i episode 808 av Wolfgang Wee Uncut.

Norske elevers elendige PISA-resultater er på alles lepper for tiden. Muligens unntatt elevene de gjelder – det viser seg nemlig at de knapt kan lese. De forrige undersøkelsene var ifølge Buxrud «veldig dårlige» - såpass dårlige at han hadde håpet at de ville stabilisere seg. De nye tallene viser imidlertid at bunnen ikke er nådd, og at alt peker nedover i både leseferdigheter, matematikk og naturfag.

Regjeringen rapporterer at Norge ligger under OECD-gjennomsnittet, og en historisk stor mengde norske elever presterer nå under den nedre grensen for hva elever burde kunne for å være forberedt til videre utdannelse og arbeidsliv: «De kan ikke det enkleste av det en femtenåring burde kunne», fortsetter Buxrud, og viser til den katastrofale utviklingen vi har sett i løpet av de siste ti årene. Det har vært et kontinuerlig fall i evner, og nå er eksempelvis 4 av 10 gutter på 15 år på et så lavt nivå at de ikke vil «nytte å ta dem inn i videregående opplæring». Han sier at de vil klare å lese bokstavene, men ikke være i stand til å forstå hva teksten faktisk beskriver. De er i praksis funksjonelle analfabeter.

At Norge nå gjør det dårligere enn mange land vi liker å sammenligne oss med, og i utgangspunktet skulle vært på nivå med, er også et nederlag. Samtidig er det ikke det komparative aspektet Buxrud er mest bekymret for – man vil naturligvis at «alle elever skal gjøre det bra». Samtidig mener han det er urovekkende at det går «veldig, veldig dårlig» med norske elever det siste året på ungdomsskolen.

Etter alt å dømme forstår vi heller ikke hva som skjer. Buxrud påpeker at det er flere teorier, men lite håndfast data. Noen skylder på digitaliseringen av skolen og det moteriktige fokuset på skjerm, padder og datamaskiner hos elevene. Akkurat nå begynner selv etablissementet å innse at dette har vært en flopp. Andre peker på distraherende smarttelefoner, dårlig søvn, manglende øyekontakt og andre aldersadekvate faktorer.

«Vi bruker forferdelig mye penger – i rene penger – per elev», sier Buxrud. Der er vi altså best i klassen, uten at det hjelper oss å produsere gode elever. Der virker vi å være verst i klassen. Hvordan kan det egentlig ha seg at resultatene bare synker i takt med at vi pøser mer og mer penger inn i systemet? Vi leverte jo vitterlig bedre før.

«Vi må se på hva pengene blir brukt til», hevder Buxrud.

Mye av budsjettet går til opprettholde en skolestruktur som «ikke er hensiktsmessig». Han mener at vi har for mange små og dyre skoler som uansett vil bli lagt ned på grunn av dalende fødselstall, og at disse skaper skjevhet i budsjetteringen fordi summen per elev blir så stor. Han viser til de heftige debattene om skolenedleggelser som har rast ute i distriktene, og påpeker at det ikke hjelper med fakkeltog i 2026 når realiteten er at skolen uansett vil forsvinne om få år. Å holde disse skolene åpne gir derfor liten gevinst, og er å betrakte som en Pyrrhosseier.
Ifølge Buxrud er det mange kritikere som mener at vi umulig kan bruke så mye penger på skolen all den tid det er så mange falleferdige skolebygg og tilfeller hvor de mangler både bøker og annet undervisningsmateriell. Han sier at vi må ha to tanker i hodet samtidig. Vi bruker nemlig mye penger samtidig som den enkelte skole har dårlig budsjett – «det er selve strukturen som er for dårlig».

Et annet aspekt ved skolens dysfunksjon anno 2026 kan spores til kunnskapsreformen 2006, ved daværende utdanningsminister Kristin Clemet. Reformen var en «reaksjon på det første PISA-sjokket». Vi trodde den norske skolen var bra, men PISA viste at det ikke stemte. I kjølvannet av dette ble mye endret i utdanningsinstitusjonene, helt fra fra småskolen og opp til høyere utdanning.

En av de mest markante endringene, var valget om å gå bort fra pensumlister til fordel for å prioritere såkalte kompetansemål istedenfor. Der pensumlister gir definerte mål og konkrete forventninger til hver enkelt elev, beskriver Buxrud kompetansemålene som et «vagt uttrykt ønske om hva vi håper at elevene skal ha lært».

I sin tid ble imidlertid kompetansemålene godt mottatt, da de var utformet for å gjøre læreren mer fri i undervisningen. Samtidig førte dette til at målene «kan tolkes helt forskjellig av to forskjellige lærer på samme skole», ifølge Buxrud – i tillegg er de heller ikke vektet, hvilket gjør at en lærer kan bruke masse tid på 2 av 10 kompetansemål, og så rase gjennom de 8 resterende mens en annen lærer prioriterer å fordele tiden likt på de forskjellige målene.

Her kan den enkelte elev således ha flaks eller uflaks med undervisningen.

Mangelen på ro, orden og disiplin i klasserommet kan også kaste lys over de begredelige PISA-tallene. Lærerens status i samfunnet og i klasserommet har falt, og byråkratiet har bidratt negativt med å forflytte makt fra læreren over til eleven. Dette var spesielt urformuleringen av «den fatale» krenkeparagrafen 9A, som ble innført av Høyre ved kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i 2017, et tydelig eksempel på, skal vi tro Buxrud.

Hvis en elev sier «jeg blir mobbet av en lærer», uavhengig av de faktiske forhold, legger lovverket til grunn at elevens subjektive oppfatning må tas på alvor, forklarer han – man agerer altså som om mobbing finner sted, hvilket setter unødvendig mye press på lærerne.

Det er ingen politikere som «tør å ta tak i det», fortsetter han: «Det er for lite i lovverket som støtter læreren, og for mye i lovverket som støtter eleven. Når det blir en konflikt mellom de to, er det veldig ofte eleven som vinner og dette vet læreren». Dette resulterer i at eleven har fått veldig mye makt de «ikke skulle hatt», og tvinger læreren til å bli med på et psykologisk spill.

«Vi trenger mye mer ro og orden i skolen, men jeg tror ikke vi vil få det med det første», oppsummerer Buxrud. Ukritisk skjermbruk, dårlig budsjettering, utflytende kompetansemål, lærerens svekkede posisjon i møte med udisiplinerte og umotiverte elever – i økende grad også voldelige elever som saboterer undervisningen for de andre – må forstås som en del av problemet PISA-tallene avslører. Situasjonen krever at politikere kommer på banen for å ta ansvar, men da blir man altså nødt til å frata noen en rettighet.

Tør de det?

«Det er ikke populært», konstaterer Buxrud.