Mangfoldsaktivistene kan ende opp med å miste oppslutning om Pride hvis de stadig forlanger mer av menigmannen, sier FRP-politiker Simen Velle i episode 819 av Wolfgang Wee Uncut.

Han sier at han selv deltar i folkefesten, og at han ønsker Pride velkommen i samfunnet. Samtidig understreker Velle at det ikke må bli sånn at man anklages for ikke å støtte homofile hvis man holder seg hjemme: «Jeg mener at folk må få lov til å leve livene sine i fred, og det må jeg også.»

Velle biter seg merke i at Pride-markeringen har blitt omfattende: «Jeg må innrømme at jeg syns det er rart at man gir Pride en måned og veteranene våre en dag – det syns jeg er et styrkeforhold som ikke står seg.»

Wee stusser på «særbehandlingen som Pride har fått», og at skepsis mot omfang og flagging i offentlige institusjoner har blitt «tabubelagt». Å kritisere Pride-flagg i skolegården er ingen uproblematisk øvelse ifølge Wee. Den sosiale korreksen kommer umiddelbart: «Folk ser stygt på meg»

Velle lever derimot godt med slik flagging, og mener det er verdt det hvis det gjør at en elev «føler seg trygg». Han viser til at vi også har rom for religiøse feiringer som Pesach og Ramadan, og mener det er naturlig at elevene lærer om Pride, «men jeg syns en måned er lenge».

I tillegg til offentlig flagging skriver Utdanningsdirektoratet følgende om Pride-symbolikken «synlige regnbueflagg i klasserom og skolegård kan gi et tydelig signal til elevene. Det viser at skolen forplikter seg til å følge opp sitt verdigrunnlag, ikke bare i juni – men hele året.»

Forholdet mellom politikk, livssyn, feiring og markering av Pride har nå blitt gjenstand for årlig debatt. Det er altså ikke alle som mener markeringen er like inklusiv. Ektefølt kritikk kan oppfattes som risikabelt i tillegg til at selve markeringen får mye oppmerksomhet i forhold til andre grupperinger med andre interesser. Selv om Velle reagerer på at feiringen varer en hel måned, er han etter eget syn «såpass liberal» at han ikke anser det som sin jobb å legge seg borti det: «Det må Pride få finne ut av.»

Han advarer imidlertid om at «alle utviklinger får en motreaksjon – og jo hardere utviklingen er, jo hardere er motreaksjonen». Vi ser det gang på gang, ifølge Velle: «Når det progressive vinner noe, så er man interessert i å ta så mye territorium som overhodet mulig.» Manglende måtehold i mangfoldsarbeidet står derfor i fare for å gjøre seg selv en bjørnetjenste, fortsetter han:

«Jeg tror ikke måten å få med seg de siste 20 prosentene av folket som er litt skeptiske, er å kjøre på hardere nå.»

Han bruker woke-bevegelsen som eksempel, og hevder de gikk «litt lenger» enn den burde ha gjort. De aller fleste er enige om at folk skal få være seg selv og at det er en uting å hetse andre på grunn av legning og livsstil – det er bare «idioter» som finner på sånt, mener Velle. Når det imidlertid blir ansett som straffbar hatkriminalitet å «feilkjønne» en biologisk kvinne som mener hun er mann, sier han at det «kommer til et punkt hvor man mister 80 prosent av det voksne norske folket, og hvor det går fra å være helt nødvendig og helt rasjonelt til å bli aktivisme».

Å ha delvis rett betyr altså ikke at alle andre tenker at man har helt rett, fortsetter Velle som betrakter det som en «lærdom man må ta når man driver med revolusjonært arbeid». Han hevder at de aller fleste hadde «levd veldig godt» med en Pride-parade, men når denne kommer på toppen av en måned med berøringsangst og formaninger om å godta stadig mer radikale ideologiske premisser for ikke å bli mistenkeliggjort, stiller det hele seg i et annet lys.

«Det holder ikke å si at du mener at homofile skal få leve i fred, fordi hvis du ikke godtar alle disse pronomenene er du liksom imot Pride – folk kjøper det ikke!», utbryter Velle.

Wee uttrykker forundring over at man ikke klarer å «gi seg på bragden», men isteden fortsetter inn i «flere nye nivåer som man ikke har samtykket til». Han mener markeringen er altfor omfattende og at tredve dager ikke henger «på noe som helst greip», og viser også til ironien i at vi har en flagglov med «dritstrenge regler» i Norge – helt til det er snakk om et internasjonalt politisk symbol som, i motsetning til alt annet, får blafre hemningsløst i en måned. Han spår at folk blir lei og hevder at «man mister poenget med toleransen man faktisk har greid å bygge opp».

Velle mener på sin side at toleransen pride har bygd opp er «kjempefint», men at man simpelthen ikke kan forvente å få mer enn «97 prosent nordmenn med». Løsningen for å få de siste 3 prosentene med seg «er ikke å gå enda hardere».