I andre episode av Kulturnorge drøfter Elin Ørjasæter og Ole Asbjørn Ness blant annet hvordan AI-revolusjonen er på full vei inn i utdanningssystemet – på godt og vondt.
De beskriver det som et verktøy med uante muligheter, men også som et polariserende fenomen. AI skaper nemlig harde fløyer i det akademiske miljøet, og bidrar til å øke forskjellen på de sterkeste og svakeste elevene.

Ørjasæter, som er dosent ved Høyskolen Kristiania, gir et innsideperspektiv på «utdanningseksplosjonen» i Norge. Hun beskriver hvordan flere og flere nå ønsker å ta høyere utdanning samtidig som nivået har sunket dramatisk. Ifølge Ørjasæter har studentene «lavere ferdigheter innen lesing og skriving» enn de hadde for 20 år siden, parallelt med at det faglige spriket mellom elevene blir større.

I tillegg til utdanningspresset i samfunnet, for ikke å snakke dets påvirkning på konkurransen i jobbmarkedet, er også utdanningsinstitusjonene presset på sin egen måte.
Ørjasæter tegner et bilde av en sektor i rask utvikling som får «snudd livet opp ned på grunn av AI», men at flere akademikere har vanskeligheter med å se implikasjonene av teknologien. Hun satt selv i en akademikergruppe for å vurdere hvordan kunstig intelligens skulle tilpasses eksamen i tiden etter ChatGPT hadde nådd allmennheten.

Hun forteller at flere i gruppen mente det ikke var noe «å bry seg om», og viste til at språkmodellen både svarte feil på enkle spørsmål og hallusinerte for mye. Ørjasæter husket imidlertid tilbake til tiden da Google translate ble rullet ut for første gang, og hvordan det gikk sport i å le av det: «Det var en vits de førte to årene, men se på det nå.»

Ørjasæter spurte gruppen om ikke det samme ville gjelde ChatGPT, men fikk bare støtte av én annen i panelet – betimelig nok en ekspert på nettopp AI. Hun fortsetter: «Alle tok det for gitt at det ChatGPT kunne gjøre et halvt år etter at den var sluppet i markedet, var der den kom til å forbli.»

Konsensus var altså at akademikerne var smartere, og måtte lære studentene at det «bare var hallusinasjoner». Ørjasæter oppsummerer det som at materien av folk er «ganske treg», og at det i det akademiske miljøet har oppstått to fløyer: de som er svært optimistiske og de som vil tilbake til «papir og blyant».

Gjennom samtalen markerer Ness seg som en ihuga AI-entusiast. Han beskriver situasjonen som «et kulturelt mirakel av dimensjoner», og sammenligner tilgangen til modeller som ChatGPT og Claude med å ha Einstein i lomma. Han bejubler de enorme mulighetene studentene nå har fått via disse verktøyene, og retter samtidig en pekefinger mot «foreleser etter foreleser» som maser om at ungdommen bare er opptatt av smarttelefonen. Ness hevder de har tilgang til «verdens beste arbeidslivseksperter, verdens beste fysikere, verdens beste matematikere», og at foreleserne og pedagogenes jobb er å sørge for at studentene bruker verktøyet til å bli best mulig.

Ørjasæter svarer umiddelbart: «Hvis du tror de sitter på Claude når vi står og foreleser, så tar du feil. Veldig mange er på Temu eller Tise», og understreker at det «kanskje er 1 av 20 som jobber på den måten» Ness snakker om. Hun påpeker hvordan gapet mellom studentene har blitt så stort at det fremstår som et nærmest «uløselig problem». Spørsmålet om hvem man skal undervise for blir stadig mer prekært – de svakeste eller sterkeste?

Hvem som er sterkest i konkurransen om selve studentmassen blir også viktig i tiden fremover, skal vi tro Ness.

Han mener at en «kjempesurmaga gjeng med universitetsfolk» prøver å «skru klokka tilbake», og at universitetenes historiske status og pompøse, sidrumpa holdning til AI vil gi de private institusjonene som er tilpasningsdyktige et stort forsprang i å produsere morgendagens kompetanse. Han kritiserer «offentlige surregreier» og hevder det er helt feil tid å hvile på laurbærene, men at det derimot «spiller en rolle å være først».

Ifølge Ness tjener dette som et godt eksempel på det Norge Martin Bech Holte skriver om i bestselgeren «Landet som ble for rikt», og betegner selvtilfredsheten som «det verste som skjer» for landet. Folk «misforstår» Bech Holte, fortsetter han. Bech Holte beskriver ikke forfall som sådan, men snarere en prosess som gjør at vi blir akterutseilte all den tid vi tenker at ting er «bra nok».

Han viser til at Turing-testen er bestått «hundrevis av ganger», og at LLM nå utvikler seg så raskt at ingen engang «la merke til det». Vi tar til takke med å flytte målestokken. Først skulle maskinene spille sjakk. Det fikk de til. Så ble plutselig at de skulle kjøre biler, og når selvkjørende systemer kom, ble målet skjøvet fremover enda en gang. Ness hevder at det største steget som gjenstår er «printerproblemet»: det digitale er bra, men det fysiske henger etter. I 2026 er det fortsatt vanskelig å få en printer til å fungere ordentlig! Men det er fristende (utopisk?) å tenke at også denne milepælen en dag vil nås. Kanskje etter et par turer til Mars.

Tør vi sove når revolusjonen står på trappene?