«Man prater om at dette oljefondet er 'vårt'», men hvem utgjør egentlig det store «vi»? I episode 813 av Wolfgang Wee Uncut stiller finansprofessor Espen Gaarder Haug spørsmål ved hvordan oljefondet fordeles blant folket.

Haug ser med undring på at politikere, direktører i staten og andre offentlig ansatte med gode pensjonsordninger får en uforholdsmessig stor del av vår felles oljeformue. Mens andre sliter som minstepensjonister i et økonomisk klima som stadig priser dem ut av uungåelige faste kostnader som strøm og mat, har vi ifølge Haug fått en «storelite» som bruker systemet til å gi seg selv bedre betingelser på bekostning av fellesskapet.

Er det rettferdig?

Har for eksempel en tilfeldig mellomleder i staten gjort seg mer fortjent til en høyere pensjon enn en hjemmeværende mor, som i tillegg til å støtte en produktiv ektefelle gjennom et langt liv, også har oppdratt flere barn som nå bidrar til AS Norge?

Hvis livets tilfeldigheter gjør at hun ender opp som enke på feil tidspunkt, faller mannens pensjon – midler som er opparbeidet over et helt liv – bort. Hun blir da sittende igjen som minstepensjonist, og går for lut og kaldt vann.
«Hvorfor burde ikke minstepensjonisten ha like stor rett på oljefondet som en stortingspolitiker?» spør Haug. Han mener at fondet burde vært fordelt mye jevnere fordi norske pensjonspenger hovedsakelig kommer fra oljen, som jo er «vår» ressurs.

Han viser så til at Rødt og AP skryter av at de nylig sikret 8000 kroner mer i minstepensjon, men er ikke imponert. Haug omtaler innsatsen som «helt latterlig». All den tid det rødgrønne styret har sett drivstoffprisene skyte til himmels og matevareprisene gallopere fra den brede inflasjonsidenksen på sin vakt, går vinningen opp i spinningen. Minstepensjonistenes penger «spises opp», sier Haug: «De burde fått 80 000 mer.»

Dette forsterker inntrykket av at oljepengene ikke er «våre», men først og fremst tilhører en samfunnselite som får stadig mer. «Jeg tror de fleste som jobber høye stillinger i staten tjener seg selv», hevder Haug. Han trekker frem hvor vanlig det er blitt med brutte løfter, misvisende valgflesk og regelrett løgn fra de politiske partiene: «De Lover ting de vet de ikke har kontroll på selv, bare for å få stemmer.»

Og som om den utfordrende økonomiske situasjonen i Norge de siste årene ikke var nok for å fyre opp under allmuens harme, toppet det seg nå Epstein-filene slapp ned som en bombe tidligere i år.

Plutselig fikk menigmann se en helt ny side av det norske embetsverket – spesielt utenriksdepartementet, som Haug mener «har strødd rundt seg» med penger. Samfunnsdebatten har vært preget av spørsmål om korrupsjon, sløseri og meningsløs bruk av bistandsmidler.

Man tenker midlene går til mat, utdanning og fattige mennesker i nød, helt til man plutselig blir oppmerksom på at de i realiteten går til obskure forum hvor «eliten sitter og diskuterer» og underholder hverandre, fortsetter Haug. Han påpeker også at eliten lett kan benytte seg av statlige ordninger til å berike seg selv: «De gir penger til en organisasjon som venner eller familie får ut offentlige penger fra senere.»

Wee skyter inn at han tror situasjonen er så ille at vi nærmest «ikke vil vite» omfanget av den. For et naivt nisseland som Norge, er så grove tillitsbrudd som man har vært vitne til i 2026 mildt sagt opprivende.

Opprullingen av hvordan staten har skaltet og valtet med fellesskapets midler er imidlertid også en oppvekker for folket. Når det nå er klart at midlene både forfordeles og heller ikke brukes slik man har blitt forespeilet, skal vi ikke se bort i fra at trykket blir så stort at det fører til endringer.