Samfunnet bygges opp rundt at «staten skal levere en totalforsikring til alle menneskene i landet», uttaler samfunnsøkonom og tidligere bedriftsleder Martin Bech Holte i episode 787 av Wolfgang Wee Uncut.

Holte uroer seg for konsekvensene ved at en stadig større stat «fyller alle hull» på kort sikt, og mener det bereder grunnen for en usunn kultur hvor risikovilje, gründervirksomhet og verdiskapning blir «nedprioritert av oss som samfunn» til fordel trygghet og komfort.

Han bruker den ekstraordinære situasjonen rundt drivstoffprisene som eksempel:
«Bensinprisene stikker avgårde noen uker - da må vi bruke 8 milliarder. På lang sikt er det melkeprisen som stiger, ikke bensinprisen». Tilbøyeligheten til å bruke offentlige midler på slike sikkerhetsnett kan altså by på sine egne problemer, i tillegg til at de ikke oppfordrer til en kultur av entreprenørskap.

Holte påstår at det står såpass dårlig til at de fleste gründere med en god idé må ta stilling til «når de skal flytte fra Norge», og peker på vanskeligheter med å skaffe kapital sammen med høye skatter og avgifter som viktige årsaker til dette – spesielt kombinasjonen av selskapsskatt og utbytteskatt.

Først skal virksomheten «betale for overskuddet man har generert» og når man så skal ha ut penger til eget forbruk, er denne skatten «like høy som topp marginalskatt på lønn».
Holte påpeker at topp marginalskatt først slår inn når man har tjent en betydelig sum penger, mens det slår inn fra første krone hvis man driver eget selskap, «minus et lite skjermingsfradrag».

Han omtaler situasjonen som «nitrist».

En vesentlig del av analysen til Holte er at denne mekanikken utspiller seg i situasjoner som allerede er svært risikoutsatt. Man har tatt masse personlig risiko for i det hele tatt å kunne tjene pengene uten at dette premieres hvis man er heldig nok til å gjøre suksess. I tillegg må man «spare på egen kjøl» for pensjonen sin – som igjen utløser formuesskatt.

Wee lurer på hvorfor mentaliteten er blitt slik, og spør om «de som drar i spakene ikke kjenner risikobyrden» ved å bygge opp noe eget i tillegg til den «enorme kirkelunden» med alle de som ikke fikk det til. Han hevder at de som tar stor risiko ikke får ikke noe mer utbytte «enn en som har tatt null risiko og bare er lønnsmottaker», og lurer på om folk i ledende posisjoner mangler yrkeserfaringen til å gjenkjenne denne mekanismen.

Holte peker på at det er «sterke aktører» i Norge som derimot har det som mål at det skal bli sånn, og bruker LO, en av landets mest toneangivende organisasjoner, som eksempel. Han hevder at de ønsker «flest mulig medlemmer» og at «flest mulig kommer i akkurat den situasjonen».

Samtidig mener Holte at den politiske dynamikken trekker i retningen av komfort, og at det blir en slags selvfølge å tenke på staten som en «utømmelig krukke» som står parat til å forsikre oss:

«Det er en behagelig måte å kunne leve på.»

Han viser så til generasjonen gründere som ble født mellom 1955 og 1965, med skikkelser som Stordalen, Witzøe, Røkke og Reitan som «satset hele livet sitt – alt de hadde og eide» flere ganger for å få til noe. Kontrasten til Holtes egen generasjon fra 1975-1985 er tilsynelatende stor:

«Vi har ingen!»

Han følger opp: «I Sverige har du mange, i USA har du horder. I Norge har vi ingen... Det burde vi som samfunn ha litt panikk over.»

Skal vi tro Holte, er mangelen på norsk innovasjon og verdiskapning ekstra risikabelt for oss som samfunn nettopp fordi vi lever i en tid «hvor spenningene øker» og den geopolitiske situasjonen er mer usikker enn på lenge. I verste fall vil det dreie seg om «Europas frihet, Norges frihet og friheten til oss som mennesker».

Det er imidlertid fortsatt grunn til en viss optimisme. Holte understreker nemlig at han ikke mener det er helt «sort-hvitt», og sier at det er mange unge mennesker med entreprenørskap i seg som gjør bra ting i Norge:

«Men det er på tross av, ikke på grunn av. Vi burde få enda flere til å gjøre det på grunn av – ikke på tross av.»