Etter Kong Haralds død ble det umiddelbart fastsatt landesorg frem til begravelsen. I kjølvannet av dette besluttet man også å etablere såkalt borgfred blant de politiske partiene. Freden varte helt til leder for Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, delte et innlegg på Facebook som fikk kruttønnen til å eksplodere.

I episode 807 av Wolgang Wee Uncut stiller Vedum spørsmål ved hele prosessen. Han problematiserer de midlertidige retningslinjene, men også hvordan selve borgfreden ble besluttet.

For hvem var det egentlig som bestemte dette?

Vedum hevder nemlig at dette var ikke noe partilederne hadde blitt «enige om», til tross for at det ble «fremstilt sånn» i media. Borgfreden kom som et resultat av e-poster mellom sekretariatet i AP og FRP, og noen påfølgende telefonrunder blant administrativt ansatte i det politiske miljøet: «Så sendte man bare ut Arbeiderpartiets stortingsgruppes regelverk til alle partier». Han sier at Høyre så var «veldig raskt ute» med å informere alle sine lokallag, og plutselig var borgfreden «en vedtatt sannhet» i norsk politikk.

Politiske utspill, leserinnlegg, debatt og kommunikasjon som ikke var «strengt nødvendig» skulle umiddelbart settes på pause i fjorten dager. Det ble derfor furore i den politiske leiren da Vedum skrev et innlegg om Islands nylige EU-nei på Facebook. Her gratulerte han befolkningen, og uttalte blant annet: «Islands 'nei' er en påminnelse om at vi i Norge kan samarbeide tett med Europa uten å avgi suverenitet. Det er nettopp det Norge allerede gjør.»

Generalsektretæren i det EU-vennlige partiet Høyre svarte med et angrep på Vedum for å ha brutt borgfreden (ironisk nok, red. anm.), Aftenposten tok tak i saken og så begynte dramaet for fullt. Vedum stiller seg imidlertid helt uforstående til at den mest betente debatten rundt borgfreden skulle handle om nettopp hans innlegg, og beskriver reaksjonene som det «minst fredelige av alt».

«Jeg skrev ikke et stygt ord om Høyre, et stygt ord om Arbeiderpartiet, et stygt ord om norsk ja-side – det var 'gratulerer' til det islandske folk», sier han og fortsetter:

«Det var ingen negative ting om noen – bare litt glede – og det skapte masse reaksjoner. Da jeg la det ut trodde jeg ikke at jeg gjorde noe feil».

Wee spekulerer så om det egentlig bare var «politikerne selv, partiene og Aftenposten» som var opptatt av å diskutere innlegget til Vedum, og betegner hele nummeret som et klassisk eksempel på at politikerstanden er i utakt med lekfolket.

Vedum svarer at det uansett er «misforstått» at en slik meningsytring leses som «forakt for monarkiet», og forsvarer det med at styrken ved det norske monarkiet, i motsetning til tidligere tiders fyrstesuverenitet, nettopp er at det springer ut av folkesuvereniteten: «Det er ikke vi som avlegger ed til kongen, det er kongen som avlegger ed til det norske folkestyret.»

Wee sier seg enig med Vedum og spør om det eneste politikere skal få lov til å gjøre under borgfreden er å legge ut «tacobilder». Da ville i så fall dette administrative påfunnet i praksis innebære en munnkurv. Vedum svarer at begrensningene har blitt dratt «altfor langt», og kritiserer hvordan retningslinjene kan brukes som politisk skjold.

Hvis det for eksempel skulle oppstå kritikkverdige problemer i offentlige tjenester eller infrastruktur, kan ansvarlige politikere gjemme seg bak borgfreden og nekte å uttale seg når saken står på som verst. Vedum viser så til hvordan en stortingsrepresentant fra SP egentlig skulle holde innlegg for ordføreren i Troms, men at dette ville innebære et brudd på freden. Samtidig deltok en statsråd fra AP uten at dette ble problematisert. Her ser man altså hvordan en selektiv forståelse av borgfreden, kan skape prinsipielle skjevheter.

Vedum mener på sin side det er helt greit at «regjeringen har deltatt på noen konferanser» i denne perioden, og stusser derfor på at det er «feil at en stortingsrepresentant legger ut et Facebook-innlegg». Spesielt siden det hele foregår på en «rolig og dempet» måte. Til tross for at «borgfred» får det til å høres ut som man ellers driver og «slår hverandre i hjel», understreker han at norske politikere har en god tone med hverandre, og konkluderer med at det gjelder å være romslig.