«Hvor sulten er vi som nasjon?», spør Ola Borten Moe i episode 25 av podcasten Toje & Borten hvor de drøfter den energipolitiske og sikkerhetspolitiske situasjonen Norge står i.

Borten Moe river seg i håret over at vi har verdens største statsbudsjett samtidig som vi har flest på trygd, «verdens dyreste regjeringskvartal, verdens sykeste klimapolitikk og verdens dårligste næringspolitikk».

Han mener klimapolitikken gjør det vanskeligere å gjøre fornuftige valg for landets fremtid. Bunnfast og flytende havvind får fotfeste og hylles blant politikere til tross for at vi sitter på enorme ressurser og kunne bygd ut gasskraftverk og kjernekraft – hadde det bare vært vilje til det.

Den andre hemskoen betrakter han som en gründerfiendtlig næringspolitikk hvor staten i økende grad gjør det vanskeligere å starte opp noe eget, og hvor de som får det til, tross all risiko, skattlegges «til de flytter».

Staten har på sin side ingenting imot å «plukke vinnere», hevder Borten Moe i en åpenbart sarkastisk tone. Han viser blant annet til fiaskoen Morrow og det statlige selskapet Nysnø, som i mange år hadde blodrøde tall knyttet til sine grønne klimainvesteringer.

Toje skyter inn at den store debatten på Arendalsuka i 2026 var «hvem er mest ansvarlig?», og at selve begrepet ansvarlighet blant politikere og media har fått et helt spesifikt innhold. Han setter det opp mot sin egen og Borten Moes idé om hva ansvarlighet innebærer: Å bygge for fremtidige generasjoner og sørge for at staten har det den trenger for «vekst og velstand» som igjen kommer befolkningen til gode.

Han hevder at den kasten som frekventerer Arendalsuka først og fremst ser på ansvarlighet som «viljen til å påføre befolkningen upopulære skatter». Jo mer skattelegging, jo mer ansvar tar man. Toje mener imidlertid at det er forbløffende likte fokus på de som faktisk skal bygge morgendagens teknologiske løsninger. Verden er i en ustabil tid, og Norge er intet unntak.

Han spør hvorfor ingen av de store partiene virker å ha fokus på gründere og nye industrieventyr. Borten Moe mener det er fordi de opererer innenfor politisk korrekte bransjer og det han kaller «statlige kapitalinstrument» som Morrow, Enova, Innovasjon Norge og Nysnø. Det handler om å støtte det som er «hipt» akkurat nå til tross for at det ikke er den sikreste strategien for fremtiden. Borten Moe fortsetter: «Det norske systemet er en subsidiefest.»

Selskapene som er del av festen er også villige til å komme politikerne i møte, skal vi tro Asle Toje. Han peker på at «alle tar æren for Morrow», men ingen står skolerett for å ta ansvaret sitt når hele prosjektet går i dass. Duoen viser også til den batteriprodusenten Northvolt, som endte opp med å bli den største konkursen i moderne svensk historie hvor over 100 milliarder gikk tapt uten at man klarte å produsere et eneste helsvensk batteri. AP-fondene som forvalter svenskenes pensjonspenger tapte også nesten 6 milliarder kroner av fellesskapets midler.

«Europa er tørst», sier Toje som mener at kraftproduksjon åpenbart vil lønne seg på lang sikt. Vi har evner, kunnskap og mulighet. «Hvorfor gjør vi det ikke?». Duoen mener det ødsles bort med en mentalitet som om vi er «helligere enn paven». Staten plukker vinnere, og bestemmer at havvind og batterier er tingen samtidig som vi kunne har bygd gasskraftverk «overalt», sier Borten Moe.

Ifølge ham er det mange i Norge som bare venter på at staten skal innta en mer pragmatisk rolle slik at man kan begynne å bygge for fremtiden, men han stiller seg tvilende til om det er appetitt for dette innad i det politiske miljøet som heller legger premisset om det grønne skiftet til grunn: «Det er null ambisjoner».

Problemet er bare at situasjonen i Iran og Hormuz-stredet samt krigen i Ukraina har endret spillereglene. Utenlandskabler, gigantiske investeringer fra tek-selskaper og bygging av datasentre kommer også til å føre til at vi har for lite strøm til for høy pris.

Toje mener Norge burde satse på å bli en primær energileverandør fordi vi har ressursene og kapasiteten til å «bygge sikrere». Det vil ikke bare styrke Norges egen posisjon ii en stadig mer usikker tid, men også være til hjelp for våre allierte på sikt.

Han minner om at USA har gitt tydelige forventninger til at hvert enkelt land tar mer ansvar for sin egen sikkerhet, at norsk energipolitikk, kanskje mer enn noen gang, også er et sikkerhetspolitisk spørsmål. Toje konkluderer med at krisen vi står i kommer til å gjøre «situasjonen så vanskelig at man ikke kan fortsette med det grønne skiftet».