«Det blir ikke noe norsk EU-medlemskapsdiskusjon i overskuelig fremtid», sier tidligere statsråd Ola Borten Moe i episode 27 av Toje & Borten.

Island stemte nylig nei til å gjenoppta forhandlinger om EU-medlemskap for første gang siden 2013. Borten Moe anser nei-flertallet på 52,8 prosent som et varsku for den «vokale» norske ja-siden, som han hevder nok hadde håpet på at Island ville skape momentum for å starte lignende prosesser her.

«Det er veldig bra», fortsetter han: «Nå slipper vi alle fall all den uroen og bråket og energien som det hadde skapt». NRK peker på at de viktigste punktene for nei-siden har vært fokuset på råderett over egne naturressurser, egen valuta, frykten for å miste kontroll over egne interesser i fiskerinæringen og et ønske om å bevare nasjonal suverenitet stått sterkt.

Avstemningen om videre medlemskapsforhandlinger må også ses i sammenheng med den geopolitiske situasjonen i verden, hvor USAs uttalelser om Grønland kombinert med Russlands interesser i nordlige strøk står sterkt.

Borten Moe mener ja-siden må «innfinne» seg med at det ikke blir noen diskusjon her heller til. Toje stemmer i, og deler analysen om at en eventuell seier i Island ville blitt brukt som en modell for norske tilhengere og en «inngang til en ny debatt». Når muligheten for Islands medlemskap nå er lagt død, betyr det for øvrig også at maktbalansen i EØS-avtalen forblir uendret, hvilket har vært et uromoment for Norges posisjon.

Borten Moe fortsetter med å ta opp det han beskriver som et paradoks i det felleseuropeiske prosjektet.

«EU skulle skape økonomisk vekst og muligheter på kontinentet». Man ble lovet flere arbeidsplasser, ny industri og verdiskapning, men står heller igjen med at «EU ikke leverer» etter forventningene. Ifølge ham klarer heller ikke EU å håndtere de nye utfordringene kontinentet står overfor – eksempelvis økt geopolitisk uro, manglende beredskap og en energi- og industrikrise. Han hevder også at stadig flere nå «ser at EU lager problemer som ikke eksisterer i utgangspunktet», at unionen fører til «begrensninger på egen samfunnsutvikling» ved at «man byråkratiserer ting, man gjør ting dyrere, man gjør ting vanskeligere på helt uforståelig vis».

Borten Moe mener at problemet blir så stort at det «går utover attraktiviteten til hele prosjektet og til hele unionen». Det er kanskje ikke uten grunn at EU, med god hjelp fra internettkultur og sosiale medier, har fått omdømme som en klimafrelst, virkelighetsfjern, pengetørst reguleringsmaskin.

«Man tror ikke at det her er løsningen på de utfordringene vi som samfunn står overfor.»

Toje kommenterer at disse aspektene for alvor begynner å spille seg ut i Tyskland, og at delstatsvalget som foregår nå på mange måter er et EU-valg. Han understreker at Tyskland, som den største økonomien i EU, er det viktigste landet for unionen – også fordi de har vært med på å forme prosjektet fra start. Ifølge Toje har Tyskerne «ofret mye politisk og økonomisk» og mener det må ses i lys av dårlig samvittighet for andre verdenskrig.

Men også dårlig samvittighet skal vise seg å ha grenser.
I disse dager forhandler man nemlig frem EUs langsiktige budsjett, og kommisjonen har tatt til orde for å «øke budsjettet med 60 prosent», hvilket vil ramme Tyskland spesielt hardt, skal vi tro Toje.

Det hører med til historien at den tyske økonomien krympet i både 2024 og 2025, uten at det «ser bedre ut for 2026». Landet erfarer også et stort jobbtab og nedskalering av industrien. Toje peker på at 40 000 jobber i bilindistrien gikk tapt bare i fjor – samtidig som tyske gigantselskap for første gang begynner å gå i underskudd.

I dette scenarioet ser altså EU sitt snitt til å kreve enda mer, hvilket klinger dårlig i mange tyskeres ører. Toje spår derfor at AfD – som blant annet går til valg på at EU tar for mye penger – vil gjøre det godt, og at dette fungere som en «demo» for fremtidige valg.
Nå ser vi også at den historisk upopulære forbundskanslern og regjeringslederen Friedrich Merz åpenlyst gir uttrykk for å ville tråkke på bremsen i møte med EU.

Situasjonen er imidlertid ikke unik for Tyskland. Borten Moe påstår snarere at bildet som tegnes er «mindre og mindre integrasjon». Brexit var en smakebit, og nå takker også Island nei til å gå nærmere inn i Europa. I tillegg er det flere land som stiller spørsmål ved hva som skjer i hovedkvarteret i Brussel, og som «etterlyser det EU skulle være».

Når EU vil ha enda mer av land som allerede sliter og som ikke føler seg ivaretatt, blir det naturligvis vanskeligere å si ja: «Man tror ikke at det her er løsningen på de utfordringene vi som samfunn står overfor», konkluderer han.