Da Jens Stoltenberg gikk av som Arbeiderpartiets statsminister i 2001, hadde partiet gjennomført en lønnsutredning som foreslo et stort lønnstillegg til Stoltenberg og andre i partiledelsen, forteller Jan Bøhler i episode 824 av Wolfgang Wee Uncut.

Det var ingen hemmelighet at Bøhler ofte var uenig med ledelsen, og denne saken var intet unntak. Stoltenberg fikk allerede stortingslønn, så partiet måtte derfor gi et eget tillegg for å matche lønnsnivået. Bøhler satt selv i styret denne perioden, og krevde at saken skulle stemmes over. Han karakteriserer en slik avstemning som «veldig uvanlig», da normal praksis er å følge ledelsen.

Bøhler fikk imidlertid gehør for kravet, og avstemningen viste at forslaget om økt lønn til partitoppene var splittende: «Det var jevnt», sier han.

Hvorfor ble et slikt lønnstillegg i det hele tatt utredet? «Det er vennetjenester», påstår Bøhler kontant, og forklarer at det attpåtil var noen i Stoltenbergs krets som var nedsatt for å «utrede dette»

Bøhler, som flere ganger har markert seg som en kritiker av høye politikerlønninger på generelt grunnlag, var en av dem som naturligvis var imot at den avtroppende statsministeren skulle ha samme lønn etter han gikk ut av regjering. I dette tilfellet fant han det imidlertid også problematisk av habilitetsårsaker – ikke bare på grunn av hvem som sto for selve utredningen, men også hvem som fikk avlegge stemmer: «De som fikk store tillegg – Jens og partisekretær Martin Kolberg – var jo inhabile etter min mening», fortsetter Bøhler.

Han foreslo derfor at Kolberg og Stoltenberg ikke skulle få stemme over tilleggene, men ble ikke hørt på det. «Det brydde de seg ikke om, så de stemte – og fikk flertall med sine stemmer», sier han lattermildt.

Selv om Bøhler ikke ble hørt, ble opposisjonen lagt merke til, hevder han: «Når du har gjort sånne ting mot Jens og mot Martin Kolberg: de glemmer det aldri.»

Bøhler spekulerer over om dette stuntet kan ha hatt innvirkning på hans egen karriere.

«Jeg har aldri blitt noe – jeg har aldri blitt oppnevnt til noe», sier han med et smil om munnen: «Ikke ett utvalg», som sentralstyremedlemmer gjerne plasseres i.

Da man skulle utrede integrering i Norge reagerte flere på at Bøhler ikke var med. Selv på hans spesialfelt var det altså ikke napp å få for Grorud-profilen. «Selv om jeg var den eneste som bodde i disse områdene», skyter han inn – fortsatt med et smil om munnen.

«Jeg mente ikke å brenne broer, men jeg ville stå for det jeg mente».

Og han visste at opposisjon mot toppene hadde sin pris.

For å få de viktigste politiske rollene skal man helst «jatte med», forklarer Bøhler. Han er bekymret for effekten dette har på det politiske miljøet og partiets integritet.

Tendensen er synlig også i ungdomspartiet AUF, mener Bøhler. Slik ender man opp med å skape en haug med «ansiktsløse politikere» som snakker likt, har de samme talepunktene og som ikke tør å være ærlige i frykt for å komme på kant med makteliten i partiet:

«Det er en veldig farlig kultur i AP»