Jan Bøhler hevder at de fleste toppolitikerne som får internasjonale stillinger eller jobber i forskjellige direktorater er klar over det på forhånd.

I episode 824 av Wolfgang Wee Uncut forteller Bøhler at han har sett hvordan vennetjenestene utspiller seg på nært hold, og at «man vet hvilke jobber man kommer til å få». Selv ble han, som leder av Oslo AP, invitert opp til kontoret til daværende statsminister Jens Stoltenberg. «Han disket opp for meg for å få Jonas (Gahr Støre red.anm.) inn på stortingslista».

Han fortsetter: «Jeg har aldri fått så fin frokost eller så positiv oppmerksomhet hos ham». Stoltenberg var nemlig avhengig av Bøhlers støtte fordi Støre var en «byråkrat uten lokal støtte i partiorganisasjonen». Støre kom opprinnelig fra Høyre og «ville ikke uten videre bli valgt», hevder Bøhler.

Ifølge ham er det utbredt at eliten avtaler hvilke jobber de skal få. Stoltenberg «visste at han ville ha en etterfølger som var nært ham», sier Bøhler om frokostmøtet i 2009.

Bøhler og Wee drøfter om topplederne har blitt en egen klasse.

Wee viser til en samtale han hadde med jusprofessor Anne Befring som har undersøkt de norske helseforetakene, hvor det er «vanntette skott med folk som ansetter likesinnede». Ifølge Wee er det en ikke uttalt forståelse om at man «pumper hverandres lønninger og bytter på toppjobber og styreverv». Han beskriver det som «et selvforsterkende system». Da er også veien til å bli lojal mot selve systemet – selv om man kanskje vet bedre – kort: «Jeg tror de som befinner seg i et sånt selvforsterkende system gjør alt for å beskytte det de er en del av», sier han.

Man blir spist opp, hevder Wee.

Bøhler beskriver det på sin side som «utrolig» at det er de samme personene som sitter og «server hverandre og fastsetter hverandres lønninger», og bruker byråkrater med topplederstillinger i helseforetakene som eksempel: «Den ene er administrerende direktør i et helseforetak og styreleder i et annet.»

Wee påpeker at man akkumulerer voldsomme mengder penger, og at man regelmessig ser politikere med flere ulike styreverv. Han mener det er et åpenbart incentiv for å karre til seg slike verv fordi man fort kan ende med en «kjempehøy totallønn» på flere millioner:

«Hvordan får de tid til alle disse tingene?», spør han.

«Det har de jo ikke», ler Bøhler, og understreker at det er «mange utrolige karriereveier». Han bruker NRK som eksempel: «Hvorfor skulle NRK-sjefene være AP-politikere som blir skvist inn av sittende regjering», spør han.

«Hvordan har samfunnet godtatt det i alle år?».

Bøhler forteller videre at «ni av ti» statsforvaltere er tidligere regjeringsmedlemmer, statssekretærer eller stortingsrepresentanter: «Jeg kjenner de fleste av disse her, og de vet om det lenge før at de skal ha denne jobben», fortsetter han før han konkluderer:

«Det er et sykt system»