Helseforetaksmodellen er måten vi har organisert sykehusene i Norge på siden 2002 da den ble innført med Tore Tønne som helseminister og Jens Stoltenberg som statsminister. Innføringen skjedde i «et rekordtempo», sier jusprofessor Anne Kjersti Befring i episode 820 av Wolfgang Wee Uncut. Hun forsker på modellen i UiO-prosjektet «Helseforetaksmodellen, styring (governance) av sykehusene», og har gjentatte ganger vært kritisk til dette systemet i offentligheten.

I 2002 tok man «alle statseide sykehus og alle sykehus som lå under fylkeskommunen, og gjorde dem om til lokale helseforetak med regionale enheter over» regulert av helseforetaksloven og basert på en slags næringslivsmodell, forteller Befring. I motsetning til næringslivet kan man imidlertid «ikke gå konkurs, det kan bare gå åt skogen på den måten at man reduserer pasienttilbudet», fortsetter hun.

Denne måten å organisere systemet mangler altså et naturlig korrektiv. Befring forklarer at man i næringslivet, altså i reell konkurranse med andre, «ønsker å selge varer og tjenester billigst mulig» – dette fører som oftest til at en vesentlig del av omsetningen investeres tilbake i produksjonen og tjenestene man tilbyr for å hodle seg konkurransedyktig. «Det korrektivet finnes ikke» i helseforetakene.

Pengene man putter inn i foretakene brukes på «stadig flere formål», men med liten risiko. Derfor får elendige prioriteringer i realiteten få – om ingen – konsekvenser for de ansvarlige, hevder Befring: «Det er en veldig uklar ansvarsplassering».

De eneste som rammes av faktiske konsekvenser er utøvende helsepersonell som står i førstelinjen mens uegnede ledere kan fortsette. Når Befring og teamet hennes har undersøkt flere store prosjekter i helsesektoren, ser de at «lederne som står ansvarlig får nye oppdrag» også når det går ordentlig galt.

Som om ikke det var nok ser Befring også hvordan helseforetakene, i motsetning til andre statlige foretak med strengt lovverk mot dobbeltroller, nærmest har det som en norm at man har dobbeltroller: «Du sendes på sirkulasjon i systemet hvis du ikke fungerer». Hun påpeker også at de som er flinke med økonomien, for eksempel ved å kutte «ordentlig godt i pasienttilbudet i psykiatrien og i fødselsomsorgen», premieres for dette – det ser tross alt godt ut i budsjettet.

Wee spør om systemlojalitet blir en verdi i seg selv. Blir færrest mulig omdømmeproblemer og minst mulig uro for administrasjonen et bevis på at du er god i jobben? Befring svarer at «det virker sånn».

Foretaksmodellen skulle løse tre utfordringer: økonomisk kontroll, mer hjelp til pasienter på tvers av fylkene og bedre bemanning. Ifølge Befring har man dog ikke klart å oppnå et tilfredsstillende resultat.

Riksrevisjonens egne rapporter fra 2003 og frem til i dag viser eksempelvis at man ikke har fått bedre kontroll. «Dessuten er det nye systemet mye mer kostbart enn det gamle», tilføyer hun.
Bedre hjelp til pasienter på tvers av fylkene har man langt på vei oppnådd, men på bekostning av at «ventetiden er blitt veldig mye lenger siden 2002». Hva bemanning og rekruttering angår, har vi fortsatt «store utfordringer» i helsevesenet.

Ingen stor suksess målt ut i fra disse kriteriene, med andre ord.

Wee spør hvem som styrer helseforetakene. Hvordan ser dette systemet egentlig ut fra topp til bunn? «Det er en styringskjede som er så lang at bare det i seg selv gjør det utfordrende å få informasjonen til å flyte, og til å plassere ansvar», svarer Befring.

Hun forklarer at det er et skille mellom politisk styring og administrativ styring. Den politiske styringen reguleres av helseforetaksloven. Statsråden er øverste eier, og styrer via foretaksmøter og oppdragsbeskrivelser. Man gir altså oppdrag og bestillinger til foretakene, men ifølge Befring fungerer ikke dette «sånn som det skal».

Utover foretaksmøtene er det også styring fra Stortinget som lovgivende og bevilgende myndighet, men ikke uten problemer: «Vår observasjon er at lovene i veldig stor grad fravikes i foretakene», fortsetter hun. Dette gjør det svært vanskelig å få til en «reell politisk styring». Befring påpeker at helseministeren er en av dem som får aller flest spørsmål i Stortinget – «veldig mange flere enn statsministeren». Dette er både fordi vi bruker mye penger på denne posten, fordi helse er viktig for oss generelt, men også fordi «de som sitter i Stortinget får sin informasjon fra annet hold enn helseministeren».

Forskningsprosjektet til Befring har blant annet undersøkt hvilken informasjon Stortinget har fått fra helseministeren de siste femten årene, og er helt tydelig på at «det gis veldig mye feil informasjon». Det blir desto vanskeligere for helseministeren å gripe inn når man allerede har «outsourcet politikken inn til foretakene selv», påpeker Wee. Statsråden er prisgitt riktig informasjon, og avhenger således av at helseforetakene er ærlige.

Det viser det seg at de ikke er.

Riksrevisjonen har nemlig avdekt at det har blitt «gitt systematisk feilinformasjon til Stortinget». Befring forteller at det særlig er de store investeringsprosjektene innen bygg, IKT og bemanning det gis feilinformasjon om, og stusser på at dette ikke får konsekvenser. Vanligvis vil slik løgn være et åpenbart grunnlag for mistillit, sier Befring.

Hun mener også vi er nødt til å få oversikt over den enorme pengebruken: «Hvordan kan det ha seg at Norge bruker mest penger på sykehus i norden, og samtidig har såpass mye mistillit til systemet, lange ventetider og stadig flere som ikke kommer til?», spør hun.

Det hører med til historien at Norge er det eneste landet som fortsatt bruker denne modellen, samtidig som vi «sliter med å få åpenhet» om de faktiske utfordringene ved den, fortsetter Befring. Hun forklarer at vi ikke har hatt noen ordentlig evaluering og oppfølging av systemet siden 2002, og da Høyre/Frp-regjeringen ønsket å legge ned de regionale helseforetakene i 2013 fikk de kontant svar fra administrasjonen i Helse Vest RHF:

«Det er ikke mulig å få til å legge ned oss.»

Og det var nok riktig, mener Befring. Definisjonsmakten i systemet er nemlig «så sterk»: «Husk at vi veldig mye av sykehuspengene nettopp på å definere en virkelighet som kanskje ikke samsvarer helt med den ordentlige virkeligheten – på informasjon, kommunikasjon om hvor bra dette er.»

En enorm politisk påirkning fra administrasjon og andre som lever av foretaksmodellen. Befring forklarer at det er sterk politisk påvirkning fra administrasjonen og de som lever av foretaksmodellen – mye på grunn av de store økonomiske interessene som hele tiden er i sving.

Det er styre både i de regionale foretakene og styrer knyttet til sykehusene, så er det direktører som ikke sitter i styrene i tillegg til klinikkdirektører og andre aktører. På det regionale nivået er det mange «veldig godt betalte direktører», sier Befring og viser til fjorårets spetakkel rundt ansettelsen av en kommunikasjonsdirektør til flere millioner kroner i Helse Nord som «et av mange eksempler».

«Poenget er at det er veldig mange ledd fra politisk ledelse og ned til pasienten», som fører til en pulverisering av ansvar. Hun har prøvd å finne ut hvem som tok beslutningen om ikke å ansette autorisert helsepersonell – Riksrevisjonen viser at man ikke gjør nok for å beholde bemanningen, sier hun. Dette får «store konsekvenser for pasientene og pasienttilbudet»

Wee stusser på at vi har konstruert et system som unndrar seg kontroll og som går utover både pasientene og de som arbeider på gulvet.

«Befolkningen er skadelidende fordi man reduserer kapasiteten i sykehusene», svarer Befring. Hun mener også det er klare tegn på at helsepersonell er skadelidende: «Vi ser det på sykefraværet. Noen steder er det ti prosent. Dette har alvorlige konsekvenser for befolkningen og for beredskapen.»

Ifølge Befring er mangelen på åpenhet og ansvar et «veldig viktig trekk» ved helseforetakmodellen. Forsøket på å legge ned de regionale foretakene i 2013 feilet, slik administrasjonen i Helse Vest allerede hadde spådd. I utvalget som daværende Helseminister Bent Høie nedsatte, var det imidlertid «sentrale aktører» som forsvarte modellen, sier Befring. Utvalgene henter altså inn de samme teknokratene, gjerne med dobbeltroller, som allerede jobber i systemet. Hun omtaler det som «usunn styre- og ledelseskultur» med en svært sterk maktkonsentrasjon som i realiteten «avskjærer politisk styring» og begrenser Stortingets innflytelse: «Det virker ikke som man forholder seg til Norges konstitusjon og demokrati»

Befring mener at Høyre og Arbeiderpartiet, som har sittet i regjeringsposisjon, ikke har klart å se utfordringene selv der det er «alvorlige avvik». Hun mener det kan være en blanding av prestisje, ignoranse og at man lar seg overtale av retorikken til foretakenes egen administrasjon. Politikerne er «ganske uopplyste», konkluderer hun.

Nå kan det imidlertid se ut som Arbeiderpartiet har begynt å lukte lunten. I august 2025 nedsatte de Helsereformutvalget som fikk i oppgave å utrede alternative modeller for styringen. I november 2026 leverte utvalget «NOU 2026:12 – Én helsetjeneste», hvor et flertall foreslo å avvikle de fire regionale helseforetakene og flytte oppgavene over til staten, i tillegg foreslår flertallet å redusere at det totale antallet lokale helseforetak.

NOUen er nå sendt ut på høring med frist til 2. februar 2027.