«Mye av det man har prøvd i norsk skole har ikke fungert», sier tidligere kunnskapsminister for Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, i episode 809 av Wolfgang Wee Uncut.

Han viser til de elendige PISA-resultatene som har fått alarmklokkene til å ringe i Norge. Norske elever scorer nemlig under gjennomsnittet i matematikk, lesing og naturfag, og gjør det i tillegg dårligere enn andre land vi ellers liker å sammenligne oss med.

Mest sjokkerende var kanskje nyheten om at 4 av 10 gutter på 15 år er funksjonelle analfabeter.

«Jeg tror ikke det finnes noen quick fix», sier Isaksen. Han advarer politikere med å gjøre masse «halvgjennomtenkte» endringer nå som det brenner, og viser til hvor langvarig utdanningsløpet er. Skolen er en institusjon det tar lang tid å endre på en fornuftig måte.

Men ikke alle vil vente. Denne uken kunne Dagbladet melde at Arbeiderpartiet planlegger å gjøre tydelige endringer i norsk skole – de ønsker mer statlig styring, at elevene skal bruke de samme bøkene og tydeligere krav til hva den enkelte skal lære. I tillegg ønsker de et mye mer lekinspirert pedagogikk det første skoleåret.

Wee tar opp noen av momentene rundt skolens faglige forfall som lektor Ola Buxrud nylig drøftet i episode 808, og etterlyser mer pugging og fastere rammer for kompetansemålene.

«Jeg tror det er riktig at læreplanen i dag har blitt for vage», svarer Isaksen. Han innrømmer at politiske endringer han selv var med på kan ha gitt negative utslag. Spesielt såkalt «fagovergripende kompetanse», som ble innført da han var statsråd. Her vil ting som «demokratiforståelse» kunne presses inn i allerede eksisterende fag. Ifølge Isaksen vil det lett kunne ta for stor plass i undervisningen, og gjøre læringsutbyttet i de konkrete fagene dårligere. Han forteller at han personlig hadde reservasjoner mot fagovergripende innhold, men at hele Stortinget stemte for: «Jeg tror det var et dårlig valg.»

I samme periode sørget også KRF for at man fikk flere lærere inn i skolen, men heller ikke økt lærertetthet har gitt de positive effektene man håpet på. Samtidig er det vanskelig å finne helt konkrete grunner til at det går så dårlig.

Er det økt skjermbruk og scrolling som har skylden? Ikke bare blant elevene, men også blant foreldrene selv. Kanskje vi rett og slett leser mindre for barna og leser færre bøker generelt?

Wee og Isaksen drøfter den kulturelle endringen som har funnet sted, og Isaksen mener den samme trenden gjør seg gjeldende i «alle land». Han mener at en del av forklaringen er at lesing umiddelbart er litt «kjedeligere» enn å scrolle – det er en motstand der som, selv om den er mer givende og avslappende i lengden, lett taper mot smarttelefonens konstante stimuli og dopaminrush. Her trenger man ikke anstrenge seg.

Når dette fenomenet rammer alle land relativt likt, forklarer det imidlertid ikke hvorfor Norge gjør det så eksepsjonelt dårlig på PISA-testene.

En annen plausibel forklaring er at høy innvandring har bidratt til å dra tallene ned. Ifølge Isaksen er det «ingen hemmelighet» at innvandrere og barn av innvandrere er overrepresentert på mange dårlige statistikker, men all den tid Norge går enda mer tilbake sammenlignet med andre land, kan heller ikke dette være hele bildet.

Det hører med til historien at ingen andre OECD-land bruker så mye penger på skole som Norge. I hvert fall på papiret. I likhet med mange andre kritikere av den desentraliserte skolestrukturen, peker Isaksen på at en stor del av midlene nå går til å holde liv i småskoler ute i distriktene. Lektor Ola Buxrud har eksempelvis tatt til orde for at disse burde legges ned omgående, da de uansett vil lever på lånt tid på grunn av dalende fødselsrater og at mange velger å flytte fra bygdene.

Han hevder at man burde brukt disse midlene mer effektivt ved å prioritere større skoler og investere mer per elev, selv om det er politisk betent.

Isaksen problematiserer hvordan vi har faset ut lektoren til fordel for allmennlæreren – noe han betegner som en et fatalt valg: «Vi knertet faglæreren», sier han, og slår et slag for å gjenreise lektortradsjonen i norsk skole.

«Femårig lærerutdanning er smart», fortsetter Isaksen som stusser på at man eksempelvis ikke trenger matematikk utover videregående nivå for å undervise barn i faget. Han forklarer hvordan det å undervise et fag er en egen kunst. Man skal hjelpe barna med å knekke koder og gi dem gode rammer for videre utvikling, som er noe helt annet enn å å bare lire av seg elementære innsikter som «1+1=2».

Isaksen problematiserer også hvordan lærerutdanningen gjennom en lang periode var det letteste studiet å komme inn på. Det var ingen fagfordypning kombinert med lave inntakskrav. «Hva er signalet da?», spør Isaksen og følger opp: «Litt dårlige karakterer, bare bli lærer!».

Selv om spesialiserte faglærere med et langt utdanningsløp vil koste mer i form av høyere lønn, mener Isaksen det er en god investering.

Wee viser til et innspill fra en kritisk lytter som derimot mener at lærerutdanningen simpelthen ikke er verdt det når utdanningen blir for tidkrevende. Hvis man først skal forplikte seg til et fem års masterstudium, er det andre, tryggere og mer lukrative karriereveier man kan gå. Han spør om skolekrisen delvis kan skyldes en form for snillisme som har gjort elevene mindre disiplinerte i fravær av konsekvenser. Samtidig har læreren mistet status og fått innskrenket handlingsrommet sitt av økt byråkrati.

«Få inn litt mer disiplin, holdninger, gi lærerne et alternativt spanskrør og mer høflighet inn i skolen», sier han.

Isaksen sier seg enig, og mener vi må gi lærerne flere verktøy til å takle utfordringer de står overfor. Dette innebærer også at overbeskyttende helikopterforeldre som blander seg i alt fra undervisningsform til karaktersetting må bli flinkere til å godta elevens resultater, og at dårlig atferd faktisk får reaksjoner.

Selv om han advarer politikerne mot å gjøre raske kursendringer i panikk over de dårlige PISA-resultatene, står Isaksen på at vi som samfunn er nødt til å få læreren «opp på nivå». Han hevder at det er en jevn strøm av folk som har lyst til å gå inn i nettopp dette yrket: «Hvis alle skulle velge det de trodde de kunne tjene mest penger på, så hadde ingen jobbet i offentlig sektor», avslutter han.