Har Norge blitt for prangende? Har vi blitt litt for glade i bling, og kan vår nyrike oppførsel bite oss i ræva på sikt? EU er interessert i stadig mer av pengene våre samtidig som Russland nok er like interessert i hvordan vi velger å bruke dem.

Tidligere statsråd og SP-politiker Ola Borten Moe drøfter forvaltningen av oljefondet, unorsk selvskryt, EUs snusing på pengekrukken og Norges legitimitet på den internasjonale scenen med samfunnsforsker Asle Toje i episode 24 av podcasten «Toje og Borten».

Borten Moe starter med å beskrive hvordan Norge de siste 30 årene har klart å bygge opp enorm formue på hele 22 000 milliarder kroner – fem ganger BNP – som forvaltes av oljefondet. Han mener vi er «himla transparente» om rikdommen, men at vi samtidig skryter uhemmet av den:

«Flash, flash – vi har penger!»

Rikdommen er ikke er bare knyttet til egne landegrenser. Norge «er 1,5 prosent av alle aksjene i hele verden i tillegg til obligasjoner, verdipapir og infrastruktur.»

Borten Moe problematiserer implikasjonene ved dette all den tid vi sier at vi «ikke forvalter midlene politisk» samtidig som vi skal forvalte dem «etisk og moralsk riktig». Han viser til den omstridte Caterpillar-saken som eksempel, hvor Norge solgte aksjene sine i Caterpillar Inc. i 2025 fordi «det finnes Caterpillar-gravemaskiner og bulldosere i Israel».

Tidligere denne måneden kunne Finansavisen rapportere at selskapet har levert over all forventning i sitt hittil beste kvartal, hvilket betyr at Norge har gått glipp av minst 24 milliarder kroner ved å dumpe aksjene.

Å skille mellom politisk og moralsk forvaltning er i utgangspunktet heller ingen enkel øvelse, da skillelinjene naturligvis blir uklare. Man kan videre anta at et valg om å trekke seg ut av spesifikke selskap kan oppfattes selektivt og politisk motivert av andre aktører på verdensscenen. Spesielt hvis det ikke virker å ligge et klart prinsipp til grunn – så lenge Norge kan anklages for å være investert i, og assosiert med, etisk problematiske selskap til enhver tid avhengig av hvem som retter pekefingeren.

Toje sier at det «er vanskelig å ha et etisk regelverk når man er så dobbeltmoralsk som Norge», og fortsetter med at det «er et land som har langt høyere moral i teorien enn i praksis». Borten Moe følger opp med å hevde at vi forsøker å lage et system for å «rettferdiggjøre» dette – uten hell.

Norge er lite, men har altså langt større innflytelse enn man kanskje skulle tro. 5,5 millioner mennesker i form av AS Norge, eier ifølge Borten Moe «2 prosent av verden», med muligheter for å øke denne andelen med ett prosentpoeng innen fem år.
Han problematiserer derfor at vi som stat er «superrike og veldig flashy» på samme tid, og bekymrer seg for at denne atferden på sikt vil kunne føre til at Norge mister legitimitet eller verre: at Norge blir utsatt for konkrete økonomiske sanksjoner.

«Norge er ingen supermakt.» Selv om vi er flinke, sparer penger og holder høy «Morten Skogmus»-faktor, skal det i prinsippet ikke mer til enn at noen med større muskler lar seg provosere av rikdommen og moralismen, og tenker at nok er nok: «Nå tar vi det.»

Toje kaller Borten Moes beskrivelse for et «worst case scenario», med henvisning til at internasjonale finansregler i så fall må bli satt til side. Han stiller seg imidlertid ikke helt på bakbeina, og påpeker at praksisen med å forbigå disse reglene har skjedd «i økende grad» de siste årene – med sanksjoner mot land som Russland, Iran og Venezuela som eksempler, før han fortsetter: «Hvis du ender opp i den situasjonen som de tre landene gjorde, så er det ingenting som gjelder deg lenger.»

I motsetning til Borten Moe virker ikke Toje særlig bekymret for at Norge skal ende opp som en internasjonal pariastat. For Toje er det heller alle de som vil ta del i det norske gildet som representerer en trussel, og ifølge ham er det spesielt én aktør som «stirrer nordover mot pengekrukken» med større og større interesse: EU.

«Det er EU som har sterkest incentiver for å plyndre Norge – der er de jo lutfattige alle som én.»

Toje drøfter hvordan forholdet mellom EU og Norge har blitt stadig dårligere, især fordi Norge «tjener så godt på deres misære» med henblikk på krigen i Ukraina og de høye energiprisene. Med unntak av Norge, Sverige, Tyskland, Nederland og Tsjekkia har ikke de fleste europeiske land lenger kapasitet til å «ta opp lån for å føre krig», som gjør det lett å legge ytterligere press på Norge.
Borten Moe svarer at man vil forsøke å gjøre det «til et moralsk imperativ at Norge finansierer krigen», til tross for at landet allerede betaler «mest per capita». Han uttrykker bekymring for at oljefondet vil kunne komme til å forvolde oss «store bekymringer» i tiden fremover.

Når vi allerede betaler mest per capita for krigen i Ukraina, er det ifølge Borten Moe også betimelig å huske på at vi er et lite land som grenser til Russland. Han sier at Norge burde posisjonere seg «midt i laget», og påpeker at nabolandet i øst selvfølgelig får med seg hvem som bidrar til å holde «krigens hjul i gang».
At Norge flasher penger på verdensscenen gjør derfor ikke saken bedre. Forholdet til EU kan surne ytterligere, men Borten Moe virker mest bekymret for at Russland kan holde det imot Norge på sikt, hvorpå Toje svarer:

«I Norge har de ikke nok fantasi til å forstå det.»