«Norgespris er rett og slett bare en kompensasjon for dysfunksjonell energipolitikk», sier Kjell Erik Eilertsen i episode 825 av Wolfgang Wee Uncut
«Det er for å slippe den verste støyen.»
I januar 2022 var folk «ordentlig forbannet» på energiprisene som skjøt til værs, og det var massemønstring på Eidsvoll plass utenfor Stortinget, sier Eilertsen. De første månedene var det nemlig ingen strømstøtte. Både privatpersoner og bedrifter ble tatt på sengen: «De fikk strømregninger som var helt hinsides.»
I et forsøk på å stilne misnøyen kom Arbeiderpartiets energiminister Terje Aasland med noe Eilertsen karakteriserer som «ren løgn». Aasland sa ifølge ham at den nyetablerte energikommisjonen skulle komme med en løsningsorientert rapport på tampen av året. Det gjorde den ikke. Rapporten kom et år senere, og «handlet ikke om tiltak mot høye strømpriser i det hele tatt», sier Eilertsen. Tvert imot handlet den om «mer utbygging av fornybar energi»
«Energikommisjonens rapport er helt verdiløs», konstaterer han.
«Hva har den kostet?», spør han videre, og mener prosjektet bare er bortkastede penger: «Ingen refererer til denne rapporten.» Eilertsen påstår at den først og fremst fungerte som «et maktverktøy» som klarte å utsette misnøyen og raseriet blant publikum frem til strømstøtten, det vi idag kjenner som norgespris, ble innført.
«Det er en erkjennelse i bunn om at energipolitikken er dysfunksjonell».
Ifølge Eilertsen kunne vi løst problemet ved å innføre et enkelt prinsipp: bare tillate krafteksport når det er normal fylling – eller mer – i vannmagasinene. «Gi statnett en stående instruks», sier han, og understreker at dette er svært lett å gjennomføre. Han mener brorparten av dem som jobber som konsulenter og som utformer rapporter heller «kan finne seg noe annet å drive med», og bedyrer at vi faktisk må bruke muligheten vi har til å løse problemet.
Wee spør om løsningen Eilertsen foreslår i praksis vil gjøre at kraftleverandørene kan fortsette som nå, men at den dynamiske begrensningen vil beskytte nordmenns interesser – noe Eilertsen bekrefter.
Han fortsetter med en nådeløs kritikk av energipolitikken som har gitt oss situasjonen med utenlandskablene, og mener at kablene nå «opereres i strid med konsesjonsvilkårene» – hvilket er en desto bedre grunn til å ta affære. Eilertsen forklarer at det viktigste innsalgspunktet for kraftkablene var forsyningssikkerhet for Norge – ikke massiv eksport. I regnfattige, tørre år skulle Norge bruke kablene til å hente termisk kraft (kjernekraft og kullkraft red.anm.) fra Tyskland og Storbritannia.
Britisk kullkraft ble imidlertid etter alle «praktiske formål avviklet», fortsetter Eilertsen. I lys av Fukushima-katastrofen i 2011 bestemte Tyskland seg for å avvikle all kjernekraft, og det siste kraftverket ble stengt i 2023. Et monomant fokus på det grønne skiftet har også gjort at tysk kullkraft er kraftig nedskalert, med et uttalt mål om å stanse all aktivitet i 2038. Dette har hatt en katastrofal effekt på strømprisene i Norge, og var altså langt fra premisset man la til grunn for å vedta kablene. Istedenfor å ha forsyningssikkerhet i tørre år med mulighet for fornuftig eksport, har Norge blitt en storeksportør av egen strøm hvor mannen i gaten nå må ta regningen for at andre nasjoner avindustrialiserer seg i det grønne skiftets navn.
«Det er rent lureri – de ble først bak lyset», sier Eilertsen om de norske politikerne. Han mener det er naturlig at stortingsrepresentanter som ikke har inngående kunnskap om feltet og finmekanikken i energimarkedet lett kunne la seg forlede av retorikken til de som ønsket kabler.
Tidligere olje- og energiminiser Ola Borten Moe var en av dem som stemte for kablene i sin tid, men har senere gått ut og sagt at vedtaket skjedde på mangelfullt grunnlag – «shit in, shit out» sa han om regnestykkene som førte frem til vedtaket.
Forsyningssikkerhet og energiutveksling som gagner Norge høres jo unektelig bra ut, men realiteten har blitt fullstendig snudd på hodet: «Det viktigste innsalgspunktet eksisterer ikke lenger», fastslår Eilertsen.
Wee spør hva Statnetts incentiv er for å få gjennom dette. Har de fått beskjed av en annen politisk instans? spekulerer han.
Man trenger ikke «å lage noe konspirasjonsteori», svarer Eilertsen. Det er «veldig enkelt». Han viser til Statnetts egen rapport: «Motivet er penger – høyere marginer for Statnett». Ifølge Eilertsen begynte Statnett å se på annen norsk industri- og næringsvirksomhet som en direkte konkurrent. I rapporten gir de blant annet følgende argument: «Hvis kablene ikke blir realisert, så vil strømprisen bli noe lavere, men det vil stimulere til mer industriell etterspørsel etter kraft som da likevel vil løfte strømprisen», sier Eilertsen.
«Det står svart på hvitt i rapporten» – man påstår at strømprisen uansett vil gå opp, og at man derfor like gjerne kan bygge kablene – riktignok istedenfor å fokusere på at lavere strømpriser kunne ført til bedre kår for norsk industri. «De vet at hele marginen som ellers ville kommet næringsvirksomhet i Norge til nytte, kommer i kassa til Statnett», forklarer Eilertsen.
Wee påpeker at det vil føre til mer aktivitet og økonomi i driften til Statnett. Penger som passer godt inn i den aktive næringspolitikken – hvor man får mer penger inn til Staten, og utenom skatteseddelen som i praksis gjør dem til «frie midler».
Hva har de brukt det til? Statnett har tredoblet staben for å skrive rapporter og drive klimapolitisk virksomhet, hevder Eilertsen som for øvrig mener at Statnett heller skulle vært kraftig nedbemannet.
«Statnett har ført flertallet bak lyset», fortsetter han. Dommen er heller ikke nådig overfor politikerne som sto vedtok dette: «Jeg kan ikke forstå noe annet enn at de må ha visst hva som foregikk». Situasjonen i Storbritannia og Tyskland var på ingen måte hemmelig: «Alt dette visste man jo», sier han.
«Noen våkne personer hos statsministerens kontor må ha visst det – hvis ikke er det alvorlig grunn til bekymring.»
Nå er det på tide med endring – litt «hyling og skriking i Brussel» kan vi leve med, understreker Eilertsen:
«Kablene er der, la oss benytte dem til Norges fordel»