Hvorfor er mediene så sangvinske i møte med mennesker «som ønsker å rive ned samfunnet og ha revolusjon», spør Asle Toje i episode 28 av podcasten Toje & Borten.

Han viser til den fremvoksende radikale venstresiden i europeisk politikk, og at sosialdemokratene nå blir overskygget av partier som er «skikkelig radikale». Som eksempel bruker han Die Linke, som nylig vant delstatsvalget i Berlin med 25% av stemmene, og at SV synker på målingene i Norge mens Rødt vinner stadig mer terreng.

Borten Moe hevder at «det brede sentrum» – AP, sentrumspartiene og Høyre – har mistet både oppslutning og styringsevne over tid. De lekker i økende grad stemmer til de mer radikale ytterpunktene i norsk politikk. Trenden gjelder imidlertid ikke bare i Norge, men «nesten alle land», sier han, og fortsetter med å presisere at det faktisk er høyresiden som opplever størst vekst i dag.

Han peker på hvor populære partier som Sverigedemokratarna, FRP og AfD har blitt. Disse partiene har lenge stått utenfor det gode selskap, men får nå så mye støtte fra grasrota at de er blitt umulige å se bort i fra. Det påvirker også de mer tradisjonelle styringspartiene politisk – de blir nødt til å ta i betente saker, for eksempel innvandring, med nye virkemidler enn de før har vært villige til. Ifølge Borten Moe skaper den økende oppslutningen om høyresiden en motreaksjon på venstre fløy, hvilket fører til en mer «selvbevisst og radikal» venstreside.

Toje sier seg enig, og problematiserer medias skjeve dekning av fenomenet. At norsk politikk har mange «velgere på vandring» fremstilles som «farlig» av de store mediehusene først og fremst når det gjelder vandring til høyrepartiene, mener Toje. De stadige advarslene bidrar på sin side til «nevneverdig vekst» på ytterliggående venstreside. Akkurat denne typen velgervandring hevder imidlertid Toje at mediene i det store og hele syns er helt «ålreit». Han mener de er påfallende «sangvinske» i møte med aktører som støtter radikalt, til dels også ekstremt, tankegods.

Er det fordi det støtter opp under hegemoniet?

Borten Moe mener det er hevet over enhver tvil at det drives mer «kampanjejournalistikk mot høyresiden mer enn man gjør mot den radikale venstresiden», og at dette fenomenet har «lange historiske tradisjoner» tilbake til 60- og 70-tallet med en hard kjerne «rettroende kommunister». Toje påpeker at disse ikke fikk noen utpreget status som overdommere i ordskiftet, i tillegg til at kjernen ble splittet opp til en rekke forskjellige nisjebevegelser. Borten Moe kontrer med at flere av dem som hadde et «helt koko» tankegods den gangen dukket opp i offentligheten på ny noen tiår senere – men denne gangen i samfunnsbærende posisjoner og «åpenbart rehabilitert».

Hadde man vært tilsvarende langt ute på høyresiden som disse venstreradikalerne «måtte man vært fascist» ifølge Borten Moe, som påstår at man i et slikt tilfelle aldri ville hatt noen retur inn i norsk offentlighet, før han konkluderer: «Det er åpenbart litt andre regler på ytre venstre».

Toje spør om den økende oppslutningen rundt ytre venstre er farlig, og om de vil kunne «ødelegge samfunn» gitt at de ser en lignende oppslutning som mange av høyrepartiene i Europa. Han bruker situasjonen i Venezuela som eksempel, og lurer på om man vil være i stand til å kapre vestlige demokratier. Borten Moe mener det ville vært en «komplett katastrofe» fordi totalitære venstresideløsninger historisk sett har vært så ødeleggende, men understreker at det er stor forskjell på en «bananrepublikk» og et «gjennominstitusjonalisert demokrati i vesten».

Toje og Borten Moe mener også at den norske venstresiden i all hovedsak har blitt både «sjarmerende, pragmatisk og tidvis sympatisk», og at vi nok vil se politikk vi kjenner godt fra før om et parti som Rødt skulle komme til makten. Toje innrømmer også at han foretrekker å diskutere med Rødt-politikere fremfor mange andre. Han oppfatter dem nemlig som mer redelige debattanter, og berømmer holdningen deres: «Det er en ærlig sak at vi er uenige, men la oss finne ut hva vi er uenige om – man trenger ikke å kansellere noen på grunn av det.»

Borten Moe trekker på sin side frem Klassekampen som et eksempel på en god avis som ikke prøver å tilsløre sin egen agenda – snarere tvert imot. Han mener denne formen for oppriktighet er prisverdig: «Du vet hvor det kommer fra – det er verre med en del andre som sier 'nei vi forteller bare sannheten'».

Til tross for at media angivelig liker å fremstille høyredreiningen i samfunnet som noe iboende farlig, er ikke oppslutningen rundt ytterfløyene i norsk politikk noen grunn til panikk, skal vi tro Borten Moe og Toje. Medias rolle i å svekke det brede politiske sentrum er det derimot lite snakk om – med en større vilje til selvkritikk og introspeksjon blant de toneangivende aktørene kunne man kanskje oppnådd en sunnere medieøkologi som resultat?

Hvis man våger å være sangvinsk i møte med media, riktignok.