«Hvor mange i det norske fagmiljøet visste hvor uferdig, eksperimentell og potensielt farlig vaksinen var?», spør Wolfgang Wee vaksineforsker Birger Sørensen i episode 804 av Wolfgang Wee Uncut.

Alle som drev med vaksiner «visste at det var en downside», svarer Sørensen umiddelbart før han fortsetter: «Hvis de har lest litteraturen rundt det som var gjort av vaksineeksperimenter på SARS, så visste de at det var masse bivirkninger.»

Ifølge Sørensen oppdaget man etter hvert at vaksinen hadde det han omtaler som «svakheter». Selv hevder han at den «foretrukne» mRNA-vaksinen «ikke var det beste valget» for vaksinasjonsprogrammet.

Han viser til millioner av år med evolusjon, og det faktum at «biologien vår baserer seg på at vi kan bekjempe en infeksjon ved å ta en bit av infeksjonen til lymfesystemet og bygge en langvarig respons i kroppen.» Denne responsen bygges trinnvis via lymfesystemet.

En klassisk vaksine har en vaksinekomponent som legges i olje før den sprøytes i armen. Prosessen begynner i muskulaturen, og vaksinen fraktes så til lymfesystemet ved hjelp av kroppens egne immunceller.

Sørensen hevder imidlertid også at mRNA-vaksinen har andre egenskaper – svakheter – som gjør at den i praksis kan distribueres i sårbare organer: «Den går ikke til lymfesystemet slik man opprinnelig trodde. Man vet at den sirkulerer til de organene hvor det er mest blodgjennomstrømning.» Oddsen for at vaksinen binder seg til innsiden av blodåren «øker med mengden blod som strømmer gjennom når du får vaksinen», fortsetter han.

«Setter den seg der, vil den være der. Den vil produsere spike-protein fra stedet den sitter.»

Nanopartiklene som brukes i mRNA-teknologien gir kroppen en større utfordring enn tradisjonelle vaksiner. De «fanges ikke av cellene og føres til lymfesystemet» for å bygge den trinnvise og kontrollerte responsen man ideelt sett ønsker.

Sørensen beskriver konsekvensene av dette som at «du har ikke kontroll på når spike-proteinet dukker opp. Det kan være integrert i en celle og avskrives – worst case. Best case er at den distribueres til lymfesystemet, og at det dominerer».

Mellom disse ytterpunktene vil imidlertid spike-protein kunne produseres fra «blodårer i hjernen, i og rundt hjertet eller fra blodårer i livmoren».

Når denne prosessen skjer i sårbare organer istedenfor via lymfesystemet, kan det i verste fall få fatale følger.

Sørensen forklarer at denne mekanikken var kjent underveis i vaksinasjonsprogrammet. Han løfter spesielt frem det japanske forskningsmiljøet, som var «de første» til å påstå at dette «ikke var bra». De fanget opp at den type mRNA-vaksine som var i bruk, potensielt kunne distribueres «i hvilket som helst» av kroppens organer.

Hvorfor ble ikke dette i større grad plukket opp av fagmiljøet i Europa? Sørensen mener vi er for opptatt av å hegne om konsensus, og lett får tunnelsyn i beslutningen om å følge én linje. Han peker på byråkratiske og akademiske strukturer som gjør det både lett og risikabelt å virke outrert – det er best å blidgjøre sjefen.

Han betegner derimot det japanske forskningsmiljøet som faglig «velfundert», men samtidig mindre opptatt av konsensus: «De tillater seg å si 'dette stemmer ikke'» i motsetning til Norge og de samarbeidende EMA-landene.

Wee spør hva vaksineindustrien selv visste om mulige bivirkninger, hvorpå Sørensen svarer at «en del av problemet» nettopp er at man ikke visste. Selskapene krevde nemlig informasjonen «hemmeligholdt», og man tok til takke med dette.

Her markerte Japan seg igjen som outsidere fordi de, i motsetning til de europeiske landene, kjempet frem innsyn som ga forskerne deres verdifull informasjon.

«Hvorfor gjorde ikke vi det?», spør Wee.

Sørensen omtaler det europeiske fagmiljøet som «ensporet og samkjørt» og at det «mangler faglig bredde». Man ble for komfortable med eget narrativ og involverte ikke nok motsetemmer i måten man arbeidet på. Slik blir det opp til relativt få mennesker å diktere hvilken linje man legger seg på.

«Vi mangler tilstedeværelse», fortsetter Sørensen. Fagekspertisen «skulle fulgt bedre med» slik at vi satt igjen med et rikere datagrunnlag for fremtiden. Dette vil naturligvis også påvirke pasienters evne til å stille krav i lys av behandlingen de mottok.

Til tross for at Sørensen mener det var mye slett håndverk i arbeidet med pandemien, understreker han at det norske legemiddelverket har «mange kompetente folk». Han betrakter snarere mangelen på relevante perspektiver og viljen til å utfordre konsensus som et systemproblem. Vi trenger altså ikke bare flinke folk, vi trenger også den riktige sammensetningen ekspertise i et fagmiljø med høy terskel for å drøfte komplisert tematikk – uten at det innebærer stor personlig og karrieremessig risiko ved å gjøre det.

Les mer: Å vaksinere hele befolkningen mot covid-19 var grunnleggende feil