Hvem er vi, og hva er vi villige til å kjempe for? Er vi fortsatt de gode i vår egen historie?

Dette er noen av spørsmålene samfunnsviter Asle Toje stiller seg etter å ha sett filmatiseringen av Homers episke dikt Odysseen. I episode 790 av Wolfgang Wee Uncut gir han oss sin egen lesning av både filmen og fenomenet rundt.

De første glimtene av rollebesetningen utløste nemlig internasjonal debatt om hvorvidt filmen var et uttrykk for at Nolan hadde blitt bitt av den identitetspolitiske basillen. Til tross mye forutsigbar halloi blant politiske kommentatorer, har filmen allerede rukket å bli en braksuksess etter lanseringen 16. juli i år.

Toje oppsummerer først de største ankepunktene til det «Hollywood-kritiske kommentariatet på Youtube»: Nolan har blitt woke, Helena fra Troja spilles av en afrikansk skuespiller og den transkjønnede Elliot Page spiller soldaten Sinon – en karakter som for øvrig ikke opptrer i Homers epos, men som er hentet fra Vergils Aeneiden. Typisk kulturkrigstoff, med andre ord.

Toje henger seg imidlertid ikke opp i det politiske spetakkelet. Det som trekker ned for hans egen del er derimot hovedrollen: kongen av Ithaca, den legendariske helten Odyssevs er nemlig spilt av Matt Damon – hvis prestasjon ene og alene gjorde såpass negativt inntrykk på Toje at han ikke planlegger å se filmen på nytt.

Samtidig bidrar den nye tolkningen av Odyssevs til å innvarsle urovekkende endringer i samfunnet.

Toje forstår i utgangspunktet Odyssevs som en mangefasettert «hamsunsk skikkelse» som er «både krigeren, faren, lederen» men også «horebukken og luringen». I Nolan og Damons hender blir Odysseus for enfoldig og mørk: en skikkelse med lav energi, «traumatisert av krig» og uten kapasitet til å få oss til å smile, slik den listige helten vi kjenner fra Homer «får oss til å gjøre».

Når den optimistiske og smidige helten forsvinner, gjøres også den tunge og traumatiske atmosfæren til et desto større virkemiddel som bidrar til å skjerpe alvoret. Filmen viser hva som skjer med seierherren etter seieren, på en «smakfull, komplisert og motsetningsfylt» måte, ifølge Toje.

Svik, offer, ærlighet, plikt og løgn mellom venner og fiender er alle temaer som blir behandlet av Nolan. «Dette gjør filmen viktigere – det er et hjerte og en intellektuell tanke bak filmen som er kunst». Toje anser derfor filmatiseringen av Odysseen som «hjelpsom», og et verk som er «verdt å reflektere over».

Som ledd i denne refleksjonen foreslår Wolfgang Wee at skildringen av Odyssevs signaliserer et skifte mot det moderne. I kontrast til den klassiske ekspansive, utadvendte krigshelten som dominerer og underlegger seg den ytre verden, søker han i større grad innover.

Toje underbygger denne hypotesen: «Krigsfilmer til alle tider har alltid sagt mer om den tiden de ble laget i enn den tiden de påstår seg å filmatisere». Nolans «Odysseen» handler derfor ikke om en bronsealderkultur like mye som den handler om Vesten i dag. Budskapet Toje leser mellom linjene er at «erobring ikke er verdt det», og knytter det opp til Vestens historie de siste tyve årene.

Han ser blant annet de nylige bistandsskandalene Norge har vært involvert i som et godt eksempel på dette. Før reiste vi ut for å «pushe egen godhet». Vi skulle dele av (og vise?) vår velstand og status, men plutselig står vi i til knes i sløseri og korrupsjonsskandaler mens folket får et stadig mer anstrengt forhold til kombinasjonen av idealisme og byråkrati.

Toje viser til at det samme skjedde i Storbritannia. I løpet av Kier Starmers korte og svært upopulære statsministerperiode var hans desidert «mest populære beslutning å kutte i bistandsbudsjettet». Godlynt ekspansjon får lunken respons, USAs aggressive kriging i Iran møter massiv kritikk på hjemmebane, og mange spør seg nå om forsvarskrigen i Ukraina fortsatt er verdt å utkjempe.

Usikkerheten råder på alle kanter.

Toje fortsetter: «Odysseen er en film som gir lite håp for fremtiden og Vestens makt». Er det virkelig verdt å være verdensledende? Hvem og hva er det egentlig vi kjemper for?

Samtidig er vi i økende grad blitt blitt selvkritiske, fylt med selvforakt og angstbiterskhet, mener han. Den «nye» Odyssevs passer inn i dette bildet. Helten gikk på akkord med egne verdier, og blir tvunget til å spørre om offeret var vært det. Mannen Odyssevs rommer nemlig også en fraværende ektemann og en fraværende familiefar på en årelang reise gjennom fremmede strøk.

Der den trojanske hesten var det «ultimate sviket mot gjestfrihetskulturen», kan Odyssevs symbolisere tapet av troen på det kollektive prosjektet. Når krigshelten kommer tilbake, er det ikke lenger en «god følelse». En lignende mangel på avklaring og tilfredsstillelse ligger også over Vesten, hevder Toje: «Vi er ikke lenger de gode i vår egen historie.»

Han advarer mot å undervurdere Nolan som kunstner. Kommentatorene som fortaper seg i de overfladiske delene av kulturkampen, risikerer nemlig å gå glipp av en dramatisk innsikt vi er tjent med til å ta på alvor:

«Dette er ikke en woke film, det er noe mye verre. Det er en salme for vesten. En siste dødsmesse for et vestlig prosjekt der hvor vesten ikke lenger ønsker å gå ut i verden og vinne seire for vårt levesett, for vi er ikke så sikre på at vårt levesett er det rette lenger.»

Se Wolfgang Wee Uncut episode 790 her.