I den nyoppstartede podcasten Kulturnorge møtes Elin Ørjasæter og Ole Asbjørn Ness til ukentlig samtale for drøfte kunsten og kulturens rolle i samfunnet. Den aller første episoden tar for seg et verk som er på nærmest alles lepper om dagen: Christopher Nolans filmatisering av det episke diktet Odysseen.

Ørjasæter gir filmen en lunken firer mens Ness mener Nolans film er en «forferdelig dårlig gjengivelse» som ikke er «i nærheten av å være riktig på nesten noe punkt». Til tross for krass kritikk mener han imidlertid at filmatiseringen har stor underholdningsverdi og høy popcorn-faktor, og ender derfor på et sjenerøst terningkast fem.

Ifølge Ness er Homers opprinnelige verk ordentlig «guttalitteratur» som «drypper av sex»: Her får vi nådeløs vold, villige (og uvillige) kvinner som vinnes eller tas, guder som menger seg med dødelige, helten som blir holdt som sexslave i en årelang doptåke, vi får udødelig kjærlighet, ville hevnfantasier og brutale scener når familiepatriarken endelig gjenreiser sitt eget hus.

Og det er også her filmen halter, skal vi tro debattantduoen. Det største irritasjonsmomentet virker å være at filmen ses gjennom en «amerikanisert», kulturkristen, tidvis også politisk korrekt, lupe som friserer bort viktige aspekter ved menneskets kultur, seksualitet og selvforståelse i bronsealderen – polyteisme, krigersk ånd, hevnaspektet og Homers groteske voldsskildringer av nær «medisinsk art» mister fokus til fordel for en mer moderne, introspektiv angrende atmosfære ført an av Matt Damon i rollen som Odyssevs.

Odysseen er ifølge Ness et verk som er «grunnleggende politisk ukorrekt for vår tid», noe som gjenspeiles i hvordan protagonisten nå ligner en slags karikert vietnamveteran som «ruser seg og er glad i hunder» og som syns det han har gjort «er fælt». Samtidig reduseres de syv årene han tilbrakte som Calypsos narkomane sexslave til bare et fangenskap.

I Homers episke dikt er Odyssevs derimot en skarp og sleip skikkelse som overlister både trojanere og kykloper mens han tangerer rollen som brutal krigshelt og en enigmatisk sjørøver-mafioso med sjarm og pondus.

Ørjasæter biter seg også merke i vektleggingen av anger og tilgivelse hos Nolan i kontrast til Homers dikt, hvor bestialsk nedslakting av fienden er grekernes «plikt og glede». I enkelte scener mener hun at graden av selvransakelse på bekostning av råhet er så høy at man nesten bare venter på at de «begynner å snakke om folkeretten», ledsaget av en preget Odyssevs: «Jeg angrer på at jeg drepte og voldtok.» Til og med den mektige krigsgudinnen Athene reduseres til en «gørrkjedelig» skikkelse på lerretet.

At Nolan velger å ta seg kunstneriske friheter er i utgangspunktet ikke noe problem for Ness og Ørjasæter, for dem handler det mer om hvilke valg han tar.

Den store identitetspolitiske debatten som har rast i forkant av filmen, hovedsakelig rundt «autentisk» casting og historisk korrekte gjengivelser, velger duoen for eksempel å overse. Ørjasæter påpeker at de ikke snakker gammelgresk heller – det er en historie som fortelles med «nåtidens øyne», på godt og vondt.

Både Ørjasæter og Ness virker å mene at filmens største svakhet er hvordan det tidsriktige fokuset på moderne følelser bidrar til å forminske det potente innholdet i fortellingen. Odyssevs blir rett og slett for opptatt med egen selvransakelse.

Men det finnes også høydepunkter.

Ser man bort fra irritasjonene er både Ness og Ørjasæter enige om at Nolans film er visuelt slående og at Odyseens første halvdel er spesielt god. De trekker frem scenen i den Trojanske hesten som en mesterlig skildring der Nolan forteller det legendariske vågestykket på en «helt annen måte» enn hos Homer, men på en måte som både Ørjasæter og Ness mener gjør seg svært godt i filmmediumet.
En annen scene som gjør inntrykk på begge er hvordan Argos, Odyssevs trofaste hund som har blitt mishandlet i hans fravær og nå slengt på en søppelhaug for å dø, er den første til å gjenkjenne Odyssevs når han endelig vender tilbake til hjembyen Ithaca. Argos rekker å logre frem et siste uttrykk for kjærlighet og lojalitet til sin herre før han dør.

At det tørkes en tåre i podcasten vitner om at den firbeinte statisten kanskje er filmens største stjerne. Argos standhaftighet overskygger nærmest Odyssevs egen kone Penelope, som i tyve år måtte leve i frykt for de korrupte og motbydelige frierne som hadde tatt seg inn i Odyssevs hus på jakt etter hennes gunst.

Nolan har for øvrig basert filmen på Emily Wilsons oversettelse av Homer fra 2017, men fikk umiddelbart det glatte lag av språkprofessoren i offentligheten. Siden lanseringen har hun flere ganger vært ute for å radbrekke Nolans tolkning, og omtalte blant annet filmen som «emosjonelt tom», «bunnløst dårlig» og at hun ville «skammet seg» av å ha skrevet noen som helst del av manuset. Ifølge Los Angeles Times førte hennes over 4000 ord lange slakt til så mye interesse at nettsiden The London Review of Books kræsjet av all trafikken.

Ness fremhever et sitat fra Wilsons oversettelse han mener illustrerer avstanden mellom dagens og bronsealderens moralforståelse: «Det er en stor synd å drepe et menneske av kongelig byrd».

At det ikke gjøres forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker blir således Nolans største problem når han prøver å gi oss et innblikk i Odyssevs mentale liv.

Se første episode av Kulturnorge.

Samfunnsforsker Asle Toje har også reagert på Nolans fremstilling av Odyssevs, og tolker Odyseen som en dødsmesse for Vesten.