«You can't make this shit up!», utbasunerer finansmannen Peter Warren i episode 797 av Wolfgang Wee Uncut.
Mandag 10. august var nemlig strømprisen i Sør-Norge 22 ganger dyrere enn i Sverige. Dette til tross for at vi har dobbelt så mye vannkraft i Norge, fordelt på en befolkning som bare er halvparten så stor som hos vår söta bror i øst.
Warren hadde samme dag hatt det generasjon Z ville kalt et valid crashout i sin egen podcast «Tid er penger» – ikke bare på grunn av strømprisen i seg selv, men også på grunn av statskanalens egen dekning av emnet, som Warren mente var så historieløs «at det ikke finnes grenser for det».
Vinklingen han reagerte på var at staten angivelig «taper» på norgesprisordningen. Warren spurte på sin side hvorfor ingen har «kikket på det bakenforliggende», og konstaterte: «NRK driver meg til vanvidd».
Warren peker på «politiske vedtak som ble fattet rundt 12-14 år siden» av et storting som var «feilinformert». Daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe, som godkjente at kabler skulle bygges til både Tyskland og England, har selv beskrevet situasjonen som «shit in, shit out» i senere tid.
Statnett og Sintef hadde nemlig regnet seg frem til at at strømprisen ville se en økning på 3-4 øre, og alle partiene på Stortinget mente at kablene burde bygges. Det viste seg å være feil.
På grunn av disse vurderingene er prisen nå 22 ganger høyere, ifølge Warren. Frustrasjonen hans har imidlertid ikke bare rot i mildt sagt upresise regnestykket, men også fordi «staten og kraftselskapene tjener på dette – industrien taper».
Om det såkalte tapet staten lider på grunn av strømstøtteordningen sier han: «Innbyggerne får en liten andel av gevinsten staten tar inn, som staten aldri skulle hatt hvis man hadde snakket sant i utgangspunktet.»
Han ser strømpolitikken som en økonomisk overføring fra innbyggere til AS Norge – på toppen av det man betaler i skatter og avgifter fra før: «Det ville ikke kostet staten et øre hvis strømmen var der de lovet den skulle være, staten hadde derimot tjent enda mer penger på deg hver eneste dag selv med norgespris.»
I Wolfgang Wee Uncut svinger til det generelle prisnivået i samfunnet. Wee beskriver hvordan mannen i gata plutselig oppdager at «maten er dyr, strømmen er dyr, renta går opp – kort sagt at alt er faen så dyrt», og reagerer samtidig på det populære narrativet om at kjøpekraften vår «har økt» og at vi sitter med mer «penger mellom hendene» – noe Warren dementerer umiddelbart ved å vise til noe selv den mest økonomisk analfabete Nordmann forstår intuitivt:
Fredagstacoen.
Han hevder at den kraftige veksten vi har hatt til nå ikke ser ut til å reversere til tross for at «fredagstacoen nærmer seg 700-800 kroner» før han fortsetter: «Hvis du syns det er dyrt nå, så blir det ikke billigere. Det bare fortsetter i det samme ville tempoet.»
De drøfter ulike faktorer som har bidratt til prisveksten, herunder krigen i Ukraina og den nylige utviklingen i Hormuz-stredet med den påfølgende effekten på olje og gasspriser. Warren hevder vi i Norge er flinke til å «skyve ting foran oss», men at optimismen på et eller annet tidspunkt må veksles inn i realisme fordi vi står «overfor et reelt problem». Og da snakker han altså ikke bare om strømpriser og tacolomper.
Redaktørens anmerkning: Her kan man også legge til det faktum at vi alle betaler samme høye moms på allerede høyt prisede matvarer (blant annet på grunn av at butikkene tar kontroll på mer og mer av den totale verdikjeden, se feks Anders Nordstad i #WWU637) – en kostnad som rammer skjevt, og treffer dem med minst kjøpekraft aller hardest.
Historisk sett har fredagstacoen først og fremst vært en klassemarkør for kulturell kapital. Denne skandi-texmex-frankensteinaktige fusion-retten kan karakteriseres både som bondsk, plump og harry, men også jovial, upretensiøs og samlende – tør man si en smule nasjonalistisk? – et kulinarisk ritual tilgjengelig for alle: de fattige, for middelklassen og for rikinger uten ønske om å imponere.
Kanskje det vi kan døpe som Warrens tacovelstandsindeks etter hvert vil vise oss at det finnes et stort økonomisk klasseskille skjult midt i den metaforiske tacolompa (hvete). Økologiske matvarer koster eksempelvis ofte dobbelt så mye som sin sprøytede motpart, og det kommer stadig flere motbydelige tacoslop-produkter som svar på helt vanlige og sunne (les: for dyre) råvarer i hyllene.
Er de fattigste nå i ferd med å bli priset ut av det som frem til nå har vært en slags sosialdemokratisk triumf på tvers av kulturelle og sosioøkonomiske skillelinjer?
Med litt geografisk hell kan du riktignok dra til Sverige for å handle inn maten, men så må du altså ikke glemme at den er 22 ganger dyrere å lage her i landet!