Vi lever i en tid der politikken er i endring.

Inngangsporten har blitt smalere, partiene lider av talenttørke og fargeklatter med erfaring og originale perspektiver forsvinner ut til andre sektorer. Slik oppfatter i hvert fall Wolfgang Wee og samfunnsviter Asle Toje dagens situasjon i norsk politikk.

I episode 790 av Wolfgang Wee Uncut prøver de å forstå hvorfor vi har så få profilerte skikkelser i politikken.

Toje hevder dagens politikere er mest opptatt av narrativ istedenfor å forplikte seg til et prosjekt og en moralsk kodeks: «Det som gjør at du lykkes i politikken har blitt en prinsippfast prinsippløshet.»

Han påstår at de først og fremst forsøker å stå på riktig side av hva som oppfattes som politisk korrekt, snarere enn å gjøre seg upopulær ved å si hva som er sant. Dette fører til en «svak førsterekke» av politikere som er sårbare for press fra media og som «venter på at journalistene skal fortelle dem hva de skal mene» – hvilket gir grobunn for en politisk kultur som i økende grad orienterer seg etter konsensus. Toje tror dette slår negativt ut på demokratiet.

Et slikt miljø kombinert med harde maktkamper også innad i partiene, virker avskrekkende på annerledestenkende kandidater som ellers kunne utfordret den polerte og forutsigbare «A4-standarden.» Toje spør seg om en slik strømlinjeforming egentlig jobber i partienes interesse når resultatet i stor grad blir pregløs politikk som attpåtil mangler tydelige skikkelser til å fronte den.

Han har imidlertid også sympati for hvordan situasjonen kan oppleves fra innsiden: «Jeg tror ikke det er gøy å være i politikken lenger.»

Han etterlyser en bredere diskurs med ulike vinklinger, og hevder at den politiske meningskorridoren har blitt «veldig smal.» Forskjellen mellom medier som Document, iNyheter, Aftenposten og VG vitner ifølge Toje om at den den øvrige diskursen i Norge faktisk favner bredere enn politikerne klarer. Her finnes det altså upløyd mark.

Wee ser på sin side de politiske institusjonene, især ungdomspartiene, som «oppdragelsessystem» hvor man skal «innfinne seg», holde hodet nede og «følge maktspillet».
Trakten fra ungdomspolitiker til voksenpolitiker innebærer at flere av de unge ikke har noen annen kompetanse å falle tilbake på – hvilket gjør dem avhengige av å overleve av det ene systemet helt til de eventuelt har gode nok skussmål til å starte i et PR-byrå.

Han beskriver et «giftig system» som produserer karrierepolitikere som i stor grad ligner hverandre, og setter det på spissen: «Det er ingen som kommer fra næringslivet. Det er ingen som kommer fra ekte jobber. De er ingen som kommer fra virkeligheten omtrent.»

Wee sammenligner det med å jobbe i NRK: du skal være «tålmodig», «vente på din tur» og helst ikke utfordre toppene.

Både Toje og Wee bruker partiet Høyre som eksempel på karrierpolitikernes fargeløshet: «Hvem er Asheim? Hvem er Nikolai Astrup? Hvem er Ine Marie?», spør Wee. Han nevner nestleder Ola Svenneby som en skikkelse det er lettere å få grep om hva står for, før Toje skyter inn at også Svenneby har «skrudd ned veken» etter han gikk inn i sitt nye verv: «Han brenner ikke like klart lenger».

Til tross for dette mener Toje at Svenneby skulle fått partiledervervet.

Wee spør så hva disse typene egentlig står for «annet enn å forkynne det menigheten har sagt at de skal si», hvorpå Toje, med Høyres partileder Søreide som eksempel, foreslår at usynligheten og motviljen mot å fronte «kontroversielle saker» henger sammen med at det politiske systemet belønner nettopp slik oppførsel: «At du aldri stikker nakken ut, at du aldri går imot konsensus, at du aldri har en overbevisning i noen retning – det er hvordan du lever lenge i landet.»

Wee reflekterer rundt muligheten for å bli kvitt den typen avhengig yrkespolitiker gjennom en dramatisk reduksjon i lønnsnivået for å sile ut opportunister til fordel for dem som er villige til å ofre mer av sin egen inntekt for fellesskapet.

Toje kontrer med at det vil ta «knekken på det demokratiske systemet», og skisserer den slitsomme veien fra å være en lokalpolitiker som «slikker konvolutter» og deltar frivillig til å ende opp på liste i storpolitikken. Han påpeker at de fleste på stortinget heller aldri har tjent så godt som når de endelig blir stortingspolitikere, og kaller lønnsinsentivet «kakevogna i enden av den lange reisen» for mange av dem.

Å gi bort dette til folk som har trygge jobber andre steder og som kun er politikere i valgår, vil derfor «være den endelige slutten på det norske partisystemet» slik det vi kjenner det i dag – før han følger opp:

«Man kan argumentere for at det kanskje er på tide»

Se Wolfgang Wee Uncut episode 790 her.