Det er forståelig at man ikke vil lage for mye kontrovers mens man prøver å løse et nær uoverskuelig problem, sier vaksineforsker Birger Sørensen om arbeidet med koronavaksinen under pandemien.

I Wolfgang Wee Uncut episode 803 problematiserer han hvor ensrettet de norske og europeiske fagmiljøene ble.

Trange meningskorridorer hvor «det ikke var lov til å ha to tanker i hodet samtidig», førte ifølge Sørensen til at vi gikk glipp av verdifull kunnskap om koronavaksinen for både forskere og pasienter.

Han har tidligere hevdet at det i utgangspunktet var feil å massevaksinere befolkningen. Sørensen har også påstått at mRNA-vaksinen man besluttet å bruke ikke var det «beste valget». Begge disse vurderingene må forstås som symptomer på et altfor smalt meningsmangfold blant fagpersonene – at ingen tør å uttrykke dissens, selv om de har et etisk og moralsk ansvar for å gjøre nettopp det.

At vi ikke gjorde en bedre jobb med å kartlegge bivirkninger blant dem som mottok vaksinen, gjør oss dårlige rustet til å takle en ny pandemi i fremtiden i tillegg til å robbe oss for verdifull data.

Sørensen forklarer: Når du skal lage en vaksine er det «immuntoksisitet du skal finne ut av». Du skal ha «respons, men også bivirkninger». Man må finne ut av når bivirkningene kommer, i hvilket omfang og hva som skjer som resultat – dette er normal prosedyre i faget.

Fungerer vaksinen spesifikt mot det man har vaksinert mot, eller tar den med seg egenskaper fra det man har vaksinert mot som «ligner på noe vi har ellers i kroppen?» spør Sørensen. Dette er livsviktig informasjon.

Han viser til at man eksempelvis kan få respons mot hjerteposen hvis vaksinen inneholder strukturer som ligner på dem som finnes i hjerteposen allerede. Det samme gjelder ting som ryggmargsbetennelse og potensielle bivirkninger som hjerneslag eller kreft.

Det som overrasket Sørensen i arbeidet med koronavaksinen, var at man bestemte å rapportere bivirkninger i kun tre uker. Han betrakter det som en «stor feil» og en tapt mulighet til å få viktig kunnskap – også til arbeidet med fremtidige pandemivaksiner. Selv mener han at dette tidsvinduet er greit for «vanlige legemidler», men altfor kort til å kartlegge effekten av en komplisert mRNA-vaksine på tilstrekkelig vis.

«Vi mistet muligheten til å lære», sier han. For hva skjer i responsfasen fra og med uke 3?

Det vet vi ikke.

Hvordan fungerer dose to på toppen av den første? For ikke snakke om dose tre, fire og i noen tilfeller også fem? Gir booster-dosene samme beskyttelse, og kommer de med økt risiko for bivirkninger?

Dette har vi heller ikke tilfredsstillende kunnskap om, og det er helt og holdent vår egen feil, mener Sørensen.

Wee skyter inn at fagmiljøet må ha vært klar over at et vindu på tre uker ikke var nok til å kartlegge alle potensielle bivirkninger ved koronavaksinen.

«Selvfølgelig», svarer Sørensen, før han fortsetter: «Det er derfor jeg ikke skjønner det», og spør «hvem har bestemt det?» Han viser til at «alle» immunologiske avdelinger som driver med slik forskning, samt FHI og universitetet, «vet hvor lang tid det tar å få generert en immunrespons».

Wee spør om de dårlige beslutningene kom som et resultat av tidspress og stress knyttet til en uoversiktlig situasjon. Sørensen mener at det stikker dypere, og omtaler det som et strukturelt problem hvor endimensjonal tenkning belønnes og frykten for å stille spørsmål dominerer de faglige prosessene.

Dette skaper en ukultur som går negativt utover den vitenskapelige integriteten, mener han.

Man satte ikke ned den «nødvendige faglige bredden» som ville gitt oss gode svar. Da koster det også «så utrolig mye mer» å gå ut med kritikk mot etablissementet. Samtidig er vi helt avhengig av de som tør å si «dere tar feil», selv om det i verste fall kan koste dem karrieren, bedyrer Sørensen.

Selv gikk han tidlig ut med et varsku både om virusets struktur og opprinnelse, og om vaksinene som ble rullet ut. Han mottok selv sterk kritikk for sine synspunkter.

«Jeg tok den kostnaden, fordi jeg i grunn var litt naiv», sier Sørensen: «Men jeg visste jeg hadde rett.»

Wee spør om fagfolk med relevant kompetanse har et ansvar for å si ifra i slike tilfeller.
«De har et moralsk ansvar», svarer Sørensen. Han påstår at dette ansvaret ikke var «stort nok» veid opp mot det å komme i konflikt med sjefen eller i verste fall «få sparken fra avdelingen».

Denne strukturelle utfordringen kunne imidlertid blitt løst av myndighetene «på en elegant måte», fortsetter han. Myndighetene skulle intervenert og satt sammen en stor gruppe med ulike stemmer fra forskjellige fagfelt og institusjoner. Fagfolk som ikke nødvendigvis er enige og som ikke representerer de samme sjefene og interessene.

Slik kan man etablere et miljø som i stor grad eliminerer risikoen ved snakke fritt, og som lar fagfolkene bruke sin ekspertise uten å «bli slaktet ved neste fellesmøte».

At myndighetene våre ikke prioriterte dette, omtaler Sørensen som en «tapt mulighet» for Norge. Han etterlyser derfor politiske føringer som gjør at byråkratiet må legge slike løsninger til grunn i fremtiden.