«Vi har fått en skikkelig ræva skole», sier Ola Borten Moe i episode 28 av podcasten Toje & Borten. I likhet med de fleste andre har duoen bitt seg merke i de nedslående resultatene Norge leverte i den nyeste PISA-undersøkelsen, hvor det blant annet kom frem at 4 av 10 norske gutter på femten år i praksis er funksjonelle analfabeter.
«Vi blir dummere», fortsetter han. «Reels er heroin for hjernen», skjermbruk i skolen har vært en netto negativ og digitaliseringen av norsk skole har vært en fiasko. Toje påpeker at IQ-en til de som er født etter 1970 faller «som en stein» i flere vestlige land, og spøker med at det Jon Hustad i sin tid kalte «108-ere» (Dunning-Kruger-effekten, red. anm.) nå er i ferd med å bli en «kognitiv elite».
Både Toje og Borten Moe mimrer om at det meste i norsk skole tilsynelatende var bedre før – og med de nyeste PISA-tallene er det ikke så lett å klandre dem for akkurat det.
Borten Moe tar blant annet opp hvordan mønsterplanene, altså spesifikke læringsmål knyttet til hvert enkelt klassetrinn, forsvant ut av norsk skole sammen med pensumlister på nasjonalt nivå.
At pensum forsvant til fordel for kompetanse mål som ikke er vektet, er ikke Borten Moe alene om å problematisere. Lektor Ola Buxrud og tidligere kunnskapsminister Tobjørn Røe Isaksen har også tatt opp denne utviklingen som noe negativt.
Tanken med denne desentraliseringen var «god». Man ønsket å gi læreren større handlingsrom til å vurdere både hva som skal læres og hvordan det skal læres i et gitt fag. Istedenfor et konkret pensum alle elever var forventet å beherske, valgte man heller å formulere mer fleksible kompetansemål som var åpne for tolkning.
Ifølge Toje har denne vendingen, sammen med fokuset på såkalt «ansvar for egen læring» som kom inn i skolen gjennom to reformer på 1990-tallet, bidratt til å forvandle skolen fra et kollektivt og samlende prosjekt til en «individuell læringsarena». Borten Moe følger opp: «Vår generasjon har hatt samme sangbok», og understreker de «lærte som et kollektiv». Toje forteller om hvordan det var å møte elever fra andre deler av landet på den tiden, for eksempel under en fotballturnering eller et annet arrangement. Man kunne diskutere hvor langt man var komme i de respektive lærebøkene, man «kunne de samme sangene» og kjente de samme historiene. Pensum satte altså rammer som gjorde det lett å relatere til hverandre – det var et tydelig dannelsesprosjekt.
Ifølge duoen er norsk skole nå preget av en jakt etter vedtak og ressurser for den enkelte elev, dårligere rammer for læring, en digitaliseringsflopp, en lærerstand som har fått lavere status og som blir overkjørt av teoretikere, administratorer og byråkrater – læreren har blitt noe som ligner en «saksbehandler» mer enn en autoritet. Vi har skapt et «kostbart og veldig byråkratisk system» som ikke fungerer.
«Har ekspertene som fant på alt dette tatt ansvar?» spør Toje.
«De blir fremdeles sure når folk påpeker at det ikke virker», svarer Borten Moe og følger opp: «Vi har fått en skikkelig ræva skole og forventes fortsatt å høre på dem».
Toje påpeker at pedagogene har for mye skin in the game: «Jeg vet ikke hvor mye deres smaksdommer er relevante i dette», fortsetter han. De har skapt den skolen «vi nå sitter i», og vi kan ikke løpe til dem for gode råd. De har «investert sin pretisje i det som ikke fungerer».
Regjeringen har allerede foreslått å innføre mer sentraldirigert pedagogikk, tydeligere ordninger rundt pensum og en satsning på smågruppeundervisning til 456 millioner kroner. De har varslet mer undervisning basert på lek i førsteklasse, og flere skoletimer i andre klasse. Kan dette få tallene til å peke en annen vei? Både Toje og Borten Moe karakteriserer Norge som et land som er tilbøyelig til å «løse alt med penger», og uttrykker bekymring for at regjeringens nye plan vil resultere i mer pengebruk og enda flere pedagoger i skolen.
Borten Moe mener at den aller viktigste endringen norsk skole kan gjøre «ikke koster penger». Det handler om å skape mer orden, mer disiplin og fastere rammer for det som skal læres – og når det skal være innlært. Den viktigste endringen etter hans syn er altså verdibasert. Han stusser også på at Kvalitetsutviklingsutvalget (Prøitz-utvalget), Utdanningsforbundet og Arbeiderpartiet ønsker å fjerne nasjonale prøver. Det er «rart» at man ønsker å fjerne «faktagrunnlaget vi bruker til å forstå hvordan det går med elevene», sier han.
Men på den annen side er det i hvert fall lettere å benekte at det går dårlig når man ikke har dokumentasjon på det.
Asle Toje hevder på sin side at det trengs en større innsats rundt tilrettelagt undervisning – for å sikre både orden og faglig utbytte. «Elever som ikke holder tritt eller klarer å holde ro» må få spesielle tilbud, og gjerne på en egen skole. «Det handler om å bli sett og å ha et mestringsnivå der man er», fortsetter han. Hvis du er den eneste som er «et helt annet sted» enn resten av klassen, er dette «ikke bra» for noen.
Borten Moe stemmer i og bedyrer at det handler om at elever med spesielle behov skal ha en god skolehverdag. Han viser til et eksperimentelt pedagogisk prosjekt man hadde i Trondheim, hvor elever med autisme fikk gå sammen i spesialklasser. Ifølge Borten Moe var dette en suksess for både elevene og lærerne. Man fikk god læring og et sterkt fagmiljø med spisskompetanse.
Etter hvert ble det bestemt at elevene skulle inkluderes i ordinære klasser igjen. Borten Moe karakteriserer beslutningen som et «overgrep mot dem som har spesielle behov», og beskriver hvordan «kvaliteten på tilbudet som kan gis naturlig nok går ned» for alle elevene. Et overdrevent politisk korrekt fokus på inkluderingførte ironisk nok til et svakere fagmiljø, dårligere læringsutbytte og negative psykiske belastninger for den enkelte.
Toje sier at et læringsmiljø hvor alle ønsker å være gode, men samtidig trekker i flokk og hjelper hverandre på en «fin norsk måte» er den ideelle modellen. De sterke hjelper de svake uten at «enerne løper avgårde». Han viser til små grendeskoler med et undervisningsmiljø preget av tette bånd mellom elevene, og spør om de nye store «monsterskolene» i kombinasjon med individuelle læringsarenaer og vage kompetansemål «legger til rette» for en slik mentalitet.
Samtidig hører det med til historien at slike grendeskoler kanskje er den største årsaken til at Norge er det OECD-landet som bruker mest penger på skole, samtidig som vi har svært lite å vise til med tanke på resultater.
Borten Moe foreslår at vi må løfte statusen til lærerne. Tidligere kunnskapsminister for Høyre. Tobjørn Røe Isaksen, mente eksempelvis man kunne gjøre nettopp dette ved å øke kravene til lærerutdanningen, som nå er et femårig studieløp. Borten Moe er uenig, og viser til et paradoks med denne løsningen: den gangen statusen til læreren var høyest, «var utdanningskravet maks et år eller to». Det lave utdanningskravet var «veien ut» til arbeidslivet for mange ressurssterke ungdommer, og viktig for å holde lærerstanden bærekraftig. Han mener kompetansekravene sannsynligvis er «dratt for langt» i dagens system. Når man først skal investere fem år av livet på studier, er det mange retninger som både er tryggere, høyere ansett og mer lukrative enn lærerstudiet.
Lærerstudent Synne Austefjord eksemplifiserer denne problemstillingen i et innlegg i VG titulert «Skal jeg gidde å bli lærer?». Her beskriver hun de tomme forelesningssalene på lærerstudiet og de skeptiske innspillene fra venner og familie som har «vanskelig for å forstå hvorfor du går inn i en slagmark når alternativene ligger der: Tre år på økonomi og administrasjon, en bedre betalt jobb, mindre stress og flere goder». Ifølge Austefjord går man ikke inn i dette yrket uten et «kall». Fem år og mye studiegjeld kan sånn sett bidra til å legge sten til byrden for den enkelte student, og gjøre faget mindre attraktivt helt generelt.
Toje lurer på om Norge vil se den samme tendensen man har i Sverige, hvor folk i økende grad sender barna sine på privatskole. Borten Moe er skeptisk, og forklarer at svenskene har ført en politikk som legger til rette for dette i motsetning til Norge. For at vi skal få en lignende situasjon her, må det først være en betydelig politisk vilje til det – men det er altså ikke umulig. Det avhenger av om det er «nok sult i styresmakter og skolevesen til å gjøre noe før det er for sent»?
Arbeiderpartiet viser nå at de er villige til å ta grep, og Toje omtaler utdanningsminister Kari Nessa Nordtun som et «friskt pust» med beslutningsevne og vilje til å ta tøffe valg, før han stiller følgende spørsmål: «Hvor endringsvillig er byråkratiet?»